Gubben – Einar Busterud – selve legemliggjørelsen av de mest joviale sidene ved den hedmarkske væremåte, gir seg som ordfører og slipper nye krefter til.

Under hans ledelse har By- og bygdelista (BBL) vært politisk sentrum i innlandshovedstaden med ordførerrollen siden 1999 – bortsett fra Aps fireårsinterregnum frem til 2015 under Morten Aspeli, som talende nok brøt med eget parti og valgte overgang til Gubbens liste i 2019.

Nå skal Vigdis Stensby ta over; hun vil trolig ikke tusle rundt i sentrumsområdet med en glimt-i-øyet-kommentar til alle hun møter, men skuta holdes nok stødig. Årets valgresultat på over 30 % oppslutning vitner også om det, der man kun ser en liten nedgang – og så må man ha in mente at BBL har variert betydelig i oppslutning også i Gubbens æra.

Det som virker å kjennetegne partiet er i første rekke en langt fremskreden alderdommelighet, hvor partiet verken virker å være i stand til å lokke til seg eller holde på unge politikere og velgere.

Når oppslutningen allikevel holdes på et høyt nivå og gjør Hamars politiske system til en underlig blomst i nasjonal målestokk, så har det ikke bare sammenheng med jovialiteten til lederen, men solid lagbygging og åpning for bred partitilhørighet, og at lista – tross et stort indre politisk sprik – stort sett har vært forbilledlig klar når det gjelder viktige saker for Hamar by og region, med sykehussak og jernbane som mest fremtredende saker.

Så har nok Gubbens bakgrunn i ML-bevegelsen gjort det lett å forlede hamarvelgere til å tro at BBL hører til på venstresiden av politikken, men BBL samarbeider ikke akkurat med de mest progressive politiske kreftene, for å si det forsiktig: samarbeidet med Høyre, Senterpartiet, Krf og Pensjonistpartiet fortsetter.

Det bringer oss til elefanten i rommet, nå kanskje mer en babyelefant, nemlig Ap.

Det er underlig at Ap i den mest siviliserte delen av det en gang så røde fylket ikke er en naturlig samarbeidspartner for BBL, men det skyldes vel til dels historisk grums som begge parter burde se seg tjent med å komme over. Fallet til Ap nasjonalt og lokalt er imidlertid også oppsiktsvekkende.

Les også

Ønsker oppvaskmøte etter fiaskovalg: – Noe må gjøres nå

For de av oss som har en faglig – eller til en viss grad også politisk – affinitet til det som en gang var ørnen blant partiene, er det selsomt å bevitne graden av selvskading man holder på med i Ap.

Nasjonalt først: At Ap favner bredt – om enn smalere og smalere – har alltid vært en kjensgjerning, og dermed en utfordring for partiet.

Men etterdiltingen Ap holdt på med etter Sps populistiske bølge før stortingsvalget i 2021 viste et usedvanlig lite selvsikkert parti, og støtte nok mange velgere fra partiet. Regjeringssamarbeidet har gitt ytterligere skade til de som måtte tenke at Ap var et parti for velgere på venstre side av politikken.

Les også

Hamar Arbeiderparti - på tide å se seg i speilet?

Ja, dyrtid og energikrise har vært utfordrende å håndtere i posisjon, men for progressive velgere er det langt fra en venstrevendt rød-grønn politikk til et regjeringsprosjekt som omfatter Sp. Og for Aps lillavelgere er det uansett kort vei til Høyre.

Det bringer oss til det lokale, for også i Hamar faller Ap drastisk og havner bak Høyre: Ap lokalt har nok gjerne tradisjonelt vært forbundet med maktarroganse.

Men det er lenge siden man var i en slik posisjon. Det som virker å kjennetegne partiet er i første rekke en langt fremskreden alderdommelighet, hvor partiet verken virker å være i stand til å lokke til seg eller holde på unge politikere og velgere.

Hvorfor skal man gå til Ap for en progressiv politikk lokalt, når eldrerådet bestemmer?

Og i de store og viktige sakene som har vært angjeldende for helt essensielle veivalg for Hamar by de siste år – jernbanetrasé og sykehusplassering – har Ap valgt feil eller fremstått utydelige og vinglete.

For unge og halvunge halvurbane progressive velgere som ønsker en lokal rødgrønn politikk med en fornuftig utvikling av byen, så er det vanskelig å se Hamar Ap som et parti man søker til.

Da søker man til andre og mindre partier – eller BBL – og bidrar til en politisk oppsplitting på venstresiden. Ikke noe nytt fenomen, kan man jo si, men kanskje kan det være behov for å styrke moderskipet i kamp mot en del samfunnstrekk som peker bort fra tradisjonelle venstreverdier. Da har man en jobb å gjøre.

Et element i dette, er det oppsiktsvekkende at Hamar Ap altså ikke bare absorberer den lokale Frp-toppen, men til alt overmål gjør ham til ordførerkandidat ved første korsvei.

Behrens er sikkert en hyggelig kar, for all del, og det er nok ingen som betviler hans engasjement for frivilligheten og de svake i samfunnet.

Men igjen: du lokker ingen unge (eller halvunge), progressive rød-grønne småbyvelgere over til Ap ved å gjøre den lokale Frp-personligheten til gallionsfigur.