Hvor gunstig vil det være å få Tajik og Brenna inn i APs rikspolitiske toppledelse? Vil disse to politikerne og eventuelt andre nye ledere føre til at nedturen for AP på meningsmålinger snur, og at kommunevalget til høsten ikke blir helsvart for AP?

Utskiftinger i partiledelsen, og eventuelt også av AP-statsråder i regjeringa, vil trolig gjøre lite fra eller til på kort sikt eller over tid dersom den globale situasjonen varer ved.

Heller ikke et nytt lederskap i AP kan gjennomføre politiske mirakler. Uansett om lederskapet fornyes eller ikke, vil det være bundet opp av forhold som nasjonen Norge ikke kan løse på egen hånd i dagens temmelig uforutsigbare verden.

Det samme ville ha vært tilfellet om landet hadde fått ei høyreregjering etter siste stortingsvalg.

De faktiske utfordringene for nåværende og nye partiledelser og evt. også regjereringssammensetninger vil være: Storkrig i Europa, sterke spenninger mellom Europa og USA på den ene side og Russland og Kina på den andre, dyp politisk uenighet mellom ulike grupper knyttet til strengt naturvern kontra full gass for grønne kraftutbygginger.

Legg også til eldrebølge, kommende tariff-forhandlinger og usikkerhet knyttet til tilgang på varer og tjenester som er med på drive utviklingen for priser, renter og valutakurser.

Det ligger altså en rekke store politiske og økonomiske skjær og miner i det politiske farvannet utover våren og fram til høstens kommunevalg.

Tonje Brenna må, som minister for lærere og elever, belage seg på mye uro når lønnsoppgjøret sparkes i gang.

Det bunner i det det giftige forholdet skapt av både KS med sin kyniske lønnstaktikk samt Brennas egen regjerings ivrige og tynne argumentasjon for bruk av tvungen voldgift samt dens fulle støtte til frontfagmodellen.

Ved dette oppgjøret vil det trolig bli ny storkonflikt i skoleverket med streik og tvungen voldgift med påfølgende kraftfulle mottiltak fra mange lærere.

Det kan oppstå en situasjon der mye av skolevirksomheten i Norge stanser opp fra august og inn i 2024. Det skal derfor bli spennende å følge med på hvordan både toppledelsen i AP og statsråd Tonje Brenna kommer til å forholde seg til en slik situasJon.

Tonje Brenna har mye karisma og et uplettet politisk rulleblad, men det kan endre seg raskt med enda en tvungen voldgift mot lærerne. Regjeringa skal ellers heller ikke være for trygge på at også sykepleiere på nytt blir tatt ut i konflikt. Da er det statsråd Kjerkol som må ta støyten med denne yrkesgruppa.

Det er også usikkerhet knyttet til Tajik, blant annet hennes personlige motsetningsforhold til Giske. De to er begge dyktige politiske sluggere.

Men de har også gjort noen dumme handlInger som grenser opp til brudd på norsk lov. Hvilke visjoner og mål Giske og hans fotsoldater i Nidaros og andre steder i landet har framover, vil trolig bli stadig tydeligere utover i 2023 og i 2024.

Blir deler av toppledelsen i AP skiftet ut, kan Giske se dette som en gyllen mulighet til å navigere seg fram mot et rikspolitisk comeback i AP.

Det er mange AP-folk som er kunnskapsrike, har bred politisk erfaring og folkelig appell. Raymond Johansen er en av dem.

Det samme er Kjersti Stenseng, men hun kan bli ofret for en kabal som skal ta mange hensyn til en innfløkt sammensetting av ulike bakgrunner i ledergruppa. Uansett vil ikke store endringer i partiets toppledelse eller i regjeringa automatisk vil føre til at politikken vil komme til å endre seg radikalt.

De som leder og styrer, må forholde seg til ulike rammevilkår innenlands og utenlands når de skal meisle ut sin politikk. Politikk er fortsatt kun det muliges kunst.