Jeg var pastor i Hamar Frikirke i 25 år, fra 1982 til 2007. Det var både før, under og etter Rosemaries aktive biskopfunksjon. Her er noen minner og betraktninger.

Hun var en kvinne som berørte mange, også meg. På forskjellige måter. Jeg undret meg ofte hvordan en kortvokst og lavmælt kvinne, kunne berøre og fange oppmerksomheten til enkeltmennesker, grupper og folkemengder, slik som hun gjorde. Også hvordan hun fikk tid og krefter til å engasjere seg i så mye, og være til stede i så mange sammenhenger.

Jeg fikk et personlig inntrykk av dette da jeg kontaktet Bispekontoret og ba om en samtale med henne, ut fra at jeg var leder for Predikantringen i Hamar. Jeg fikk en time flere måneder frem i tid. Jeg husker ikke så mye av samtalen. Vi hadde en høflig og respektfull prat, samtidig som vi også tok opp temaer vi var uenige om.

Jeg var også til stede i Vikingskipet på en gedigen jubileumsfest for Hamar by. Det var over fem tusen til stede. Mye flott program. Flere kjente musikere og kunstnere.

Alle fikk applaus. Så sto Rosemarie frem for å holde en kort hilsen. Hun sier blant annet omtrentlig:

«Det som gir meg kraft og energi er i møte med dere, og hvordan dere tar imot meg og oppmuntrer meg …»

Hun var en kvinne som berørte mange, også meg.

Øyvind Fjellestad

Like etter det er hun ferdig, og salen reiser seg, de løfter hendene og hyller og applauderer, lenge. Jeg opplever det svært spesielt og underlig. Ingen fikk tilnærmet mer applaus enn henne denne kvelden. Jeg ser sjelden hedmarkinger løfte hendene. Plutselig var hele salen blitt nærmest «religiøs».

La meg avslutte med to bidrag som jeg nok har stilt et stort spørsmålstegn ved. Rose uttalte fra starten av tjenesten: «Jeg drømmer om å bygge en katedral over hele Hamar bispedømme (Hedmark og Oppland)». Da hun sluttet sin gjerning som biskop ble hun intervjuet i HA, og hun sier følgende: «Når jeg tar min spasertur på Domkirkeodden, og jeg møter folk og de sier til meg: «Nå forstår jeg at jeg er innenfor», da opplever jeg at jeg har lykkes i min gjerning».

Så bekrefter dette det som mange nevner om henne:

«Hun har vært en pioner som har gjort kirken åpnere».
Kjendiser og politikere omtaler «Roses kirke», og sier at nå er den også blitt «min kirke», selv om de ikke vil betegne seg som personlig kristne, eller møter opp til lokale gudstjenester. Hun levde og underviste en på mange måter «grenseløs» teologi, der Guds kjærlighet favnet alle.

Så er spørsmålet: Er dette Guds kirke? Er dette en kirke som er basert på Bibelens ord?

Er dette en kirke som praktiserer det siste Jesus, kirkens Herre, sa før han forlot verden: «Forkynn evangeliet for alle … idet dere døper dem og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere».