Staten er i ferd med å investere store milliardbeløp i vei og jernbane i Innlandet. Firefelts motorvei er allerede bygd til Moelv og etter hvert får vi tospors jernbane til Hamar.

Disse investeringene posisjonerer i særdeleshet Stange og Hamar til store muligheter for vekst og utvikling med tanke på industri, servicevirksomhet, handel og ny bosetting.

I realiteten gjør de statlige investeringene at Hamar/Stange i enda større grad enn i dag blir en del av Stor-Oslo med henblikk på samfunnsutvikling og bosetting.

Jeg ser ikke at dette faktum i dag er noe toneangivende trekk i den åpne debatten om disse to kommunenes strategiske posisjonering og utvikling.

Snarere tvert om, - det er mye smått og grått som preger bildet bl.a. en ganske så håpløs offentlig debatt i Stange om Ottestad sin utvikling.

Min påstand er at det ligger store muligheter og venter dersom det etableres et strategisk nært samarbeid mellom Stange og Hamar i posisjonering og felles planprosesser.

Litt for ofte diskuteres det sammenslåing av kommuner uten at det er klargjort hva en skal oppnå med sammenslåingen.

Her kommer det intet forslag om å slå sammen Stange og Hamar, men derimot argumenteres det for at begge kan ha mye å vinne på et mye sterkere strategisk samarbeid enn i dag.

Staten tilrettelegger for lokal vekst og utvikling gjennom sine investeringer i infrastruktur.

Skal de statlige satsingene være samfunnsmessig lønnsomme og oppnå de overordnede målsettingene, forutsetter det at kommunene gjør sin del av jobben og utnytter mulighetene.

Med ny trygg og rask vei mot hovedstaden og ny jernbane som bringer reisetida til Hamar ned til godt under én time, er det åpenbart at det åpner seg store utviklingsmuligheter i Hamar/Stange som ligger langs disse ferdselsårene.

Og på Østlandet ser vi at utviklingen har en tendens til å følge det vi kan kalle E6 og Intercity-aksen.

Poenget mitt er at vi må se hele området fra Stange sør/Tangen til Hamar under ett og å etablere felles planer for bosetting, fritidsboliger, industri, servicebedrifter etc for hele aksen, og dermed etablere en koordinert utvikling og vinn-vinn situasjon.

Og en felles opptreden ovenfor tredjepart, slik at man ikke stikker kjepper i hjulene for hverandre, men snarere oppnår sterkere gjennomslag overfor både statlige og regionale myndigheter og store markedsaktører.

Noen i Stange vil nok være skeptiske til et sterkt samarbeid med Hamar fordi de mistenker at hensikten fra Hamar sin side er å «legge under seg Stange». 

Torbjørn Almlid

I en situasjon med en rekke nye storkommuner på rundt 100.000 innbyggere rundt Oslofjorden, er det ingen tvil om at både Hamar og Stange vil trenge en sterkere stemme for å nå fram i kampen om oppmerksomheten, både regionalt på Østlandet og i landet som helhet.

Ta Tangen først. Her vil det om få år stå ferdig en ny og moderne jernbanestasjon hvorfra det vil ta mindre enn tre kvarter å reise til Oslo.

Det er vesentlig kortere reisevei enn det i dag er fra Oslo S til Harestua på Hadeland sør, et område som har hatt en sterk vekst i bosetting de senere år pga sin nærhet til Oslo.

Tangen er etter mitt skjønn en uoppdaget perle som har et stort potensiale for ny bosetting, etablering av fritidsboliger og virksomhetsetableringer.

Den korte reiseveien til Oslo er naturligvis et stort konkurransefortrinn. Skal en slik utvikling skje må kommunen(e) gå foran som tilrettelegger.

Hvis ikke vil mye av denne utviklingen stoppe opp rundt Eidsvoll – en utvikling veldig mange sør for Minnesundbrua vil ønske seg.

Oppfatningen at det i Stange kun er Ottestad som har vekstpotensiale er etter mitt skjønn en defensiv feilslutning.

Stangebyen har utviklingsmuligheter i å bli en mer attraktiv «småby» gjennom forskjønning og sentrumsnær bosetting.

Og et prisbilde på bolig som er mer overkommelig enn Hamar/Ottestad.

Men aller mest bør industriområdet mellom Stangebyen og E6 være et felles satsingsområde for Stange og Hamar slik at etableringer av industri og service styrkes i umiddelbar nærhet til de store transportårene.

Felles strategi og handling på industri og virksomhetsetablering bør da være en lavthengende frukt. Og Hamar/Stange bør i fellesskap styrke utviklingen av tømmerterminalen i Stange.

I Hamarområdet bør Hamar og Ottestad ses under ett i planprosesser slik at det samlede potensialet blir utnyttet best mulig.

Bosettingen bør gradvis gi en enda mer kompakt Hamar by, fortrinnsvis slik at kollektivtransporten (les tog) kan utnyttes optimalt.

Her vet vi at det kommer til å skje mye i årene framover med de planer som er kjent, og utviklingen fortoner seg som veldig riktig med det som kommer til å skje langs Mjøsa fra Åttemeterplanet til Stangebrua og videre bortover mot Åkershagan.

Overordet sett ville det være fornuftig om Stange og Hamar fant en videre mindre konfliktfylt vei for utvikling av Ottestad.

Noen i Stange vil nok være skeptiske til et sterkt samarbeid med Hamar fordi de mistenker at hensikten fra Hamar sin side er å «legge under seg Stange».

Poenget mitt et at begge kommunene vil ha mye å vinne på å se dette flotte området under ett i strategisk planlegging og planprosesser.

Så får nå tida vise om et slikt samarbeid i tur og orden gir resultater og bygger tillitt i befolkningen slik at kommunene en gang i framtida selv ser seg tjent med å slå seg sammen.

For å gjenta, så ingen misforstår - mitt hovedærend her er styrket samarbeid, ikke sammenslåing.

Slik som kommuneøkonomien i dag er innrettet, er befolkningsvekst nær sagt nødvendig for at kommunene skal klare å opprettholde og videreutvikle gode tjenester til innbyggerne.

Jeg mener bestemt at Stange og Hamar vil ha mye å vinne på å etablere felles strategier og prosesser for best mulig å utnytte vekstimpulsene som staten har gitt gjennom investeringene i vei og jernbane.

Og potensialet er stort, og mye større en det jeg ser konturene av med dagens planarbeid i Stange og Hamar kommuner.

Hermed er ordfører Christiansen i Stange og Busterud i Hamar utfordret.