HA-sporten kom med nyheten om Zettergrens statsborgerskifte akkurat da Storhamar tok ledelsen 1–0 mot Stavanger. Folk jublet både over scoringen og den nye nordmannen.

Så landet de fleste med et brak i løpet av kampen.

Og aller hardest landet Storhamar som røk 7–2 mot et sultent Stavanger-lag.

Kikker vi på tabellen, ligger Storhamar på 7. plass. Og selv om publikum støtter laget bedre enn noen gang, er det ingen imponerende sesong vi har vært vitne til så langt.

Lavt minstenivå

Likevel har fansen ventet tålmodig. Det er ingen som har mistet troen på Storhamar, for potensialet er jo så stort.

Og med Christian Larrivée tilbake, så det så lyst ut etter seieren mot Stjernen.

Kampene mot Frisk Asker og Stavanger har sånn sett vært nyttige påminnelser. De minnet oss om at Storhamar er langt unna å være et stabilt topplag.

De har riktignok et høyeste nivå som matcher de fleste. Også Stavanger.

Samtidig har de et laveste nivå som er så skremmende dårlig at det må gå kaldt nedover ryggen på trenerteamet når de går gjennom bildene fra Stavanger.

Alt fra håpløse utvisninger til Hampus Gustafsson og Martin Rønnild, til backer som feilet i egen sone helt upresset som da Mikkel Søgaard slo en puck i vantet og rett på køllebladet til motstanderen, og som da Joonas Rönnberg bare falt og mistet pucken.

Over en femmer manglet

Hjemme i Hamar var det over en femmer med spillere som burde kriget for laget og fansen, men som i stedet var ute med skader og sjukdom.

Storhamars spillere topper ingen spillerstatistikker, men hadde det vært en liste over skader og sjukdom hadde Storhamar vært suverene.

Hvis vi går gjennom hele laget, er det bare en håndfull spillere som ikke har hatt noen problemer denne sesongen.

Det var ille forrige sesong også. Vi husker hvordan Storhamar kjempet seg gjennom kvartfinalene mot Sarpsborg med få spillere, men under Aleksander Smirnovs ledelse vant de og presset også Stavanger til sju kamper med bare tre femmere i semifinalen.

Sesongen i år har vært minst like ille. Jeg har diskutert saken med Storhamar-trener Sjur Robert Nilsen, og han mener det går an å forklare mange av tilfellene med tilfeldigheter, men når dette gjentar seg sesong etter sesong, og problemene aldri tar slutt i samme sesong, må klubben gå grundigere til verks for å finne ut om de gjør noe feil.

Nummelin og Tenute

Storhamar-ledelsen slo seg på brystet med signeringene av Joey Tenute og Petteri Nummelin i sommer. Ser vi på hva de to stjernene faktisk har bidratt med, er det nedslående lesning.

Nummelin har bare spilt 12 kamper. Og han skulle være en av nøkkelspillerne i overtall.

Det samme skulle Joey Tenute. Han har riktignok spilt 24 kamper og produsert brukbart, men der har det hele tiden vært en kamp mellom kampene for å få ham spilleklar. Treningsarbeidet kan umulig ha vært optimalt, og som 33-åring er du avhengig av å holde deg i form for å prestere opp mot dit beste. En Tenute i full trening hele tiden, ville garantert produsert mer.

Mulig tiltak

Før sesongen var det mye snakk om Storhamars nedslående resultater i Iron Man. Det er naturlig å spørre hvilken påvirkning den fysiske formen har på dette med skader og sjukdom. Kunne spillerne kommet enda raskere tilbake på isen etter fravær, hvis de var enda bedre trent?

Bruddskader som den Eirik Skadsdammen fikk i romjula er selvsagt vanskelig å beskytte seg mot, men i NHL spiller flere spillere – særlig de som brukes mye i undertall – med såkalte skate fenders. Det er beskyttelse som tres utenpå skøytene.

Hvis dette vurderes som nyttig i NHL, kan det jo hende at Storhamar også bør prøve dem.

Jeg støtter Christian Larrivées påstand om at manglende disiplin ødelegger, men for at Storhamar virkelig skal ta ut hele sitt potensial, er de nødt til å ha alle spillerne tilgjengelig.

Jo flere som er ute med sjukdom og skader, desto kortere er veien til minstenivået vi så i Stavanger.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00