HAMAR: Jeg burde selvsagt tatt større høyde for at Lillehammer kunne slå tilbake etter den første kvartfinalekampen, men med 9-1 til Storhamar og skade på Lillehammers Andreas Martinsen, kunne det nesten ikke gå galt.
Jeg beskyldte også Tor Nilsen for ikke å ha noen plan B, men jeg glemte at plan A faktisk kunne virke bare spillerne hans gjorde som han ville.
Så Lillehammer-spillerne - og Tor Nilsen - skal ha masse kreditt for at de reiste seg, krummet ryggen og slå tilbake med fire strake seirer.
Da går det ikke an å skylde på dommeren eller stang ut.
Lillehammer gikk til semifinalen fordi de var det beste laget.
Måten de har kjempet for drakta har vært forbilledlig. Fakta er at Storhamar, på papiret, virket hakket sterkere, men lysten til å vinne har ikke vært like stor som hos de med L på brystet.
Storhamars beste forsøk på en andre seier kom riktignok i går. De både spilte best og hadde flest skudd på mål, men måten bortelaget sto opp i egen sone da de ble presset, viste oss alle at dette var et lag med stor L.
Som jobbet for hverandre.

Mange spørsmål

Det var også Storhamars styrke i seriespillet. Men det er åpenbart at de ikke tålte favorittstemplet de fikk mot Lillehammer. Litt for mange spillere har sklidd på ei skøyte i stedet for å ta duellene, selv om det som sagt var bedre i går kveld.
Resultatene i disse kvartfinalekampene gir grunn til å stille noen spørsmål:
• Hvorfor var ikke Trevor Koenig like selvsikker og trygg? Er han ingen sluttspillmålvakt?
• Hvorfor slurver backene med så mange oppspill? Pasningene har i stor grad vært kolossalt upresise. Er de nervøse? Er de oppskrytte? Har de ikke kontroll på sluttspillnervene?
• Hvor ble det av Pål Johnsen? Kapteinen som skulle sette Lillehammer på plass.
• Og hva med Peter Johansson? Hvorfor har ikke treneren fått spillerne til å skjønne alvoret?
Nedturen begynte faktisk rett før sluttspillet også. Kvartfinalene har bare vært en forlengelse av de siste svake seriekampene. Kunne og burde Johansson gjort noe annerledes for at Storhamar skulle trøkke mer til etter 9-1 i den første kvartfinalekampen?
Svarene bør i hvert fall interessere Storhamars sportslige ledelse.

Svakest siden 1991

For det som så ut til bli en trivelig sesong med fine resultater, hyggelige publikumstall og spennende utvikling av klubbens talenter, stoppet litt for brått opp.
Og det får noen ubehagelige konsekvenser.
Verst er det selvsagt at Storhamar ryker ut allerede i kvartfinalen. Det er for dårlig.
Økonomisk er det trolig snakk om et tap på rundt en halv million kroner i forhold til om laget hadde spilt seg til semifinalen. Det er jo heller ikke bra.
Og den positive trenden, som klubben tross alt er inne i, får ikke ytterligere drahjelp som hadde kommet godt med når samarbeidsavtalene skal reforhandles.
Storhamar Dragons står da tilbake med en 4. plass i serien - som de fleste mente de burde klare før seriestart. Og tap i kvartfinalen er skuffende.
Det er vanskelig å gi dem godkjent da. Det er tross alt snakk om en underprestering da det gjaldt som mest.
Dette er faktisk første gangen siden 1991 at Storhamar ikke når en semifinale i ishockey.
Det sier også litt om at klubben skal være forsiktig med å trekke fram de positive sidene i evalueringen sin.
Det er det som har gått galt som må analyseres. Og forbedres.

Johansson bør fortsette

Men hvis noe skal trekkes fram, så har Christian Larrivée levert sammen med rekkekompis Andreas Gröndahl og til dels også Johan Ramstedt.
Likevel er det ikke til å komme fra at Lillehammers transatlantiske spillere Evan Cheverie Gino Guyer har vært enda bedre. Jeg har alltid hatt sansen for den aggressive og vinnerkåte transatlantiske stilen. Og jeg synes det har vært litt for mange middelmådige svensker i Storhamar opp gjennom årene, så mitt forslag er å lete etter noen få vinnerskaller som leverer slik Christian Larrivée gjør.
Ellers har det vært gledelig å se utviklingen til Martin Blakseth Huse. 21-åringen er nå en fullverdig seniorspiller som bør ta mål av seg å spille i en av de to mest produserende rekkene neste sesong.
Når det gjelder Peter Johanssons framtid, håper jeg han blir. Jeg synes han er en klok hockeytrener, selv om han ikke lyktes nå, som også ser verdien av å utvikle spillere samtidig som klubben også skal prestere. Jeg tror både Johansson og Storhamar vil ha godt av ett år til sammen.
Johansson fordi han bør føle lyst til å revansjere kvartfinale-exiten og utvikle laget ytterligere. Et mål for han bør være å utvikle det offensive spillet enda mer. Det har sett litt for enkelt ut for Lillehammer å forsvare seg nå.
Storhamar fordi det ikke er noen grunn til å endre satsingslinjen. Og kontinuitet kan ha en positiv effekt i dette tilfellet.
Ved å se på alt som gikk galt nå og forsøke å gjøre det bedre neste sesong, har både spillere, trenere og ledelse nok å ta tak i.
Det positive er at det er gode sjanser for å lykkes i akkurat det.
For det er mange som må føle at de ikke fikk ut sitt beste da det gjaldt som mest denne gangen.
Det gjorde imidlertid Lillehammer.
Og det går det an å lære av.
 

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00