Den er fortalt mange ganger. Skapelsesberetningen om Arbeiderpartiet, der en nådeløs, men i mange år vellykket kombinasjon av idésnekring og maktfordeling foregikk i lukkede rom, før politikken ble loset gjennom og forankret i medlemsmassen.

«Noen av oss har snakket sammen» het det, for slik var det – og slik ble det bare.

Før tenketanker med godt lønnede statsvitere, eksjournalister og partikaniner var det helt enkelt slik politikk ble til, på godt og vondt. Bakspill og korte kommandolinjer var nødvendig for å sikre fremdrift og å slutte rekkene om retningen som ble lagt.

Varianter lever fortsatt, også i lokalpolitikken. Noe er håndverk, for å finne farbar vei til å gjennomføre partiets politikk, slik vi ser et godt eksempel på i løsningen som ble landet i Stange denne uka.

Men noe er lammende, og leder over tid til lite annet enn frykt og frustrasjon. Slik vi leser om i Hamar, der partiet aldri har stått lenger fra å få innflytelse.

Når partileder og statsminister Jonas Gahr Støre lover en åpen og grundig gjennomgang etter valgnederlaget, organisatorisk og politisk, finnes det nok av dem som tviler på at det å si sin mening i seg selv vil føre til ny kurs.

Særlig i Hamar Ap. Hvorfor skal vi komme tilbake til, men først en tur til skogs.

Martin Tranmæl ble Aps generalsekretær i 1918. Fra da og til han gikk av som redaktør i Arbeiderbladet i 1949, var han én av en håndfull sentrale aktører som staket ut kursen for partiet, beskriver Aage Sivertsen i sin bok om Aps maktspill (2020). Tranmæls krets; Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Oscar Torp og noen utvalgte kamerater, dro ofte på hyttetur. Hytta til Gerhardsen het «Kristi Rolighet» og ligger den dag i dag ved Dælivannet i Bærum.

Det var altså de som var med på hyttetur – og de som ikke var det. Hvem av dem som styrte partiet, er det historisk liten tvil om.

På Hamar kan man få inntrykk av at en del av lokallaget har videreført sin variant av dette. Det er ikke hytteturer, men noen få personer dyrker et sosialt hierarki som oppleves hemmende for partidemokratiet.

Veteraner og tungvektere tenker, utformer forslag og leserbrev, og loser budskap ut til den eller de som skal påvirkes eller korrigeres, som en uformell maktfaktor man skal være sterk for å stå i.

Gjestelista til en årlig grillfest kan fortelle alle med ambisjon hvem som er inne i varmen, eller utenfor. Historiene er flerfoldige om reprimander og utskjelling, baksnakking og fravær av støtte til folk som stiller seg til tjeneste for partiet. Gjerne uten begrunnelse eller formell behandling.

Bildet som trer frem bit for bit etter hvert som flere tar bladet fra munnen er krystallklart:

Skal noen ha håp om å reparere noe i Hamar Ap, er det denne gruppa som nå må tre frem i lyset.

Det er dere som må svare for den feilslåtte strategien, som ledet til historiens dårligste valgresultat: 14,4 prosent. Ikke en fersk ordførerkandidat med et helt hjerte for saken, men med halvhjertet oppslutning internt.

Og bare slik kan de alarmerende vitnemålene til dem som de siste dagene har stått fram i HA svares opp – eller bli kjent døde og maktesløse.

Ballet begynte med Thomas Langeland Jørgensens krav om oppvask. Han hadde stilt seg til disposisjon som partiets ordførerkandidat, men fikk et klart signal om at han ikke var ønsket på topp. Måten det skjedde på, fratok ham videre motivasjon til å stå på i valgkampen. Gjermund Forfang Rongved spør retorisk hvorfor progressive folk skal gå til Ap, når «eldrerådet» bestemmer.

Jo Egil Farre Sandnes' totalslakt kom under et døgn etter at valgresultatet lå på bordet.

I tillegg til konkrete og personlige påstander om vraking og utfrysing, pekte han på et fenomen mange har merket seg: Hvordan mennesker med store ressurser og entusiasme for politisk arbeid forsvinner i ekspressfart fra Ap i Hamar.

Les også

Kraftig oppgjør med eget parti: – Har opplevd ekskludering, mobbing, utskjelling og «backstabbing»

For hvor er de blitt av, tidligere ildsjeler og arbeidsjern vi kjenner fra listene – som Aud M. Riseng, Morten Aspeli, Ingunn Børresen, Ida Kornberg, Per Myrvang og Anne Bi Hoffsten?

Profiler med store nettverk, i sine nabolag, på arbeidsplasser, i idrettslag og i dugnadsarbeid. Historiene om hvordan de ble borte, er forskjellige.

Men fellestrekkene er der likevel: De har forsøkt å endre på en kultur i lokallaget, utfordret de uformelle lederne, korrekser og voksenkjeft, «blikking» og hersketeknikker. Så blir det stille.

Om sitt virke i Ap er disse tause i offentligheten. Selvsensur kan skyldes mange ting. Lojalitet mot partiet, helt sikkert, det som fikk Langeland Jørgensen til å holde tilbake til valget var over. Ubehaget ved få snudd lyset mot seg og bli stående som hoggestabbe. Konfliktskyhet.

Men først og fremst at de har gått videre, bruker kreftene sine på andre oppgaver i livene sine, der de får utrettet noe.

Noen har tatt med seg sine sosialdemokratiske verdier og virketrang inn i andre partier.

Farre Sandnes’ tirade kom til HA direkte etter valgdagen.

HA brukte tid på å bore i påstander og utfall, og gi partiet mulighet til å imøtegå hans fremstilling.

Svaret kom omsider, knapt og uten overraskelser. I stedet for å svare på og gå inn i påstandene, sier leder Hilde Nyutstumo at hun vil trekke seg om medlemmene vil det.

Ingen vi snakker med, mener dette vil løse problemet.

I Hamar Ap har valgte ledere kommet og gått, valg etter valg er tapt. Farre Sandnes' poeng er at viljen til å ta kritikk eller slippe til nye krefter ikke fins, blant dem som «behersker partibyråkratiet og det organisatoriske spillet perfekt, og er mange nok til å mobilisere til å vinne enhver votering av betydning».

Noen har alltid snakket sammen.

Symptomatisk nok eksisterer det en helt egen fortelling internt i denne kjernen av Hamar Ap – en fortelling som «lekkes» til journalister for at vi skal «forstå» hvem som har feilen denne gang.

«Forstå» hvor uegnet den eller de var. Hvor HA har stilt gale spørsmål, eller sluppet til feil folk. Hvordan mangel på slengere og kryss ved tidligere valg, kan bli et gyldig argument for å skyve noen brutalt ut i kulda.

Naturligvis pågår det maktkamper også i andre partier. Og når Einar Busterud på HAs direktesending valgkvelden kritiserer Ap for å være svake, provoserer det mange dypt.

Det er forståelig. Han er heller ikke kjent for å være en kattepus, for å låne et annet uttrykk fra Youngstorget. Han maler med bred pensel, karikerer og er selektiv med eksempler.

Dessuten har også BBLs gjennomslag vært utilstrekkelig til å vinne de største og viktigste sakene de siste årene, som kampen for sykehus og ny jernbanetrasé.

At HA har slagside og slipper «alle andre» ukritisk til, har lenge vært en yndet forklaring på laber oppslutning.

Men det er ikke opp til oss å stå opp for hvilke verdier Hamar Ap egentlig forsvarer.