Det rommer alle paradokser og kontroverser i årets fotball-VM, reaksjonen til Ap-politiker Farahnaz Bahrami da det iranske landslaget stilte seg opp foran tv-kameraene på gressmatta i Doha.

I hennes fødeland Iran er det ikke noen som er i tvil om hvordan politikk, makt og undertrykkelse styrer alt det som i Norge vil oppfattes som personlig liv og identitet. Særlig for kvinner og minoriteter.

Impulsen mange kjenner til å tørke en tåre av å høre sitt lands nasjonalsang, var snudd på hodet før Iran-England-kampen mandag. Som resten av Qatar-VM. De iranske spillerne sang nemlig ikke. Det var dét som fikk gråten til å slippe løs på publikumstribunen. Og som utløste den anspente forventningen hos Farahnaz hjemme på Hamar, og gikk via jubel til hjerteskjærende ettertenksomhet.

Kom ikke og fortell iranskfødte nordmenn som Farahnaz at det går an å frikoble toppfotball fra politikk.

Etter at 22-åringen Mahsa Amini ble pågrepet av moralpolitiet og mishandlet til døde, har mennesker har protestert i gatene med fare for egne liv. Kjente profiler har blottlagt og til og med klippet av seg håret. Etter at det iranske laget besøkte president Ebrahim Raisi var veien kort til å bli tatt til inntekt for hans regime, som det i høst har brent liflig under. Om de ikke hadde vist tegn til at de støtter frihetskampen, ville de ikke vært forbilder, men mullahenes landslag, slik Farahnaz ser det.

På samme måte blir ikke mangel på protest i et kynisk og brutalt samfunn som sjeikeveldet i Qatar og andre arabiske stater, forstått som nøytralt - men som støtte til et undertrykkende system. FIFA-president Gianni Infantinos åpningstale gjorde ingenting for å bevege dette. Tvert imot. Formaningen til pressen om å tone ned dekningen av kritikkverdige forhold og Qatars uvilje mot å respektere grunnleggende menneskerettigheter, falt på steingrunn.

Sju nasjoners landslag er så langt presset til å oppgi planlagte markeringer, med klar beskjed om at gule kort vil bli utstedt direkte. Dette effektive forbudet mot å bruke draktdetaljer som regnbuefarger og budskapet One love, gjorde at England-kaptein Harry Kane i stedet entret Khalifa International Stadium iført et sort kapteinsbind.

Det internasjonale fotballforbundets krav blir absurde, når de samtidig insisterer på at VM i Qatar ikke skal blandes med politikk. For det er korrupte FIFA-pamper og et despotisk, nasjonalt styresett - ikke fotballspillerne eller landslagene - som har gjort dette mesterskapet politisk.

For sporten er årets VM mer svart enn regnbuefarget. Om det finnes strimer av håp, må det være at det samtidig er en øyeåpner.