Med stor autoritet advarte vår tidligere finansminister oss mot å bruke penger vi ikke har. Men Sigbjørn Johnsen kjenner akkurat nå på at det å drive en fotballklubb på nivå tre kan være krevende – selv for en tidligere finansminister.

Noen hevder at fotballøkonomien har sin egen logikk. Det er selvsagt ikke riktig. I fotballen, som i privatøkonomien og i forretningslivet gjelder den samme moralen; vi betaler først regningene våre og deretter kan vi unne oss litt ekstra eller gjøre noen investeringer for det som er igjen av penger.

Det er med en viss undring vi ser klubbformann Johnsen nøle når han skal definere den viktigste oppgaven for Brumunddal Fotball. Vi tror Johnsen tar grundig feil når han hevder at A-laget i Dala er klubbens flaggskip. Vi er ganske sikre på at den solide bredden i barne- og ungdomsfotballen er Brumunddals viktigste merkevare. Så viktig er breddefotballen med sine 700 aktive spillere at fotballstyret bør bruke sin yngres avdeling for alt den er verdt i møte med sponsorer og andre støttespillere.

Dala er først og fremst en breddeklubb. Derfor bør klubben ta en bred diskusjon på hvor mye penger det er verdt å bruke for å tviholde på plassen i 2. divisjon. Med sine ti juniorspillere i A-stallen har HamKam endelig forstått at klubben må slippe til egne ungdommer fordi det ikke er penger til å kjøpe spillere. Dette er en virkelighet også Dala bør drive etter. Å hente inn middelmådigheter fra utlandet, basert på agentvurderinger, fremmer ikke spillerutviklingen i en breddeklubb som Brumunddal. Å hente inn flere nye spillere samtidig som regningene hoper seg opp på Sveum er å betrakte som et selvmål. Å bruke foreldrefinansiert treningsavgift til elitesatsingen på A-laget kvalifiserer til rødt kort. Det som nå har kommet fram, øker ikke foresattes motivasjon når fakturaene for barnas fotballaktivitet dumper ned i postkassene. Kanskje gjør de som fotballstyret; lar være å betale.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00