Nesten hver helg siden de overtok huset 15. oktober har kjæresteparet og en vennegjeng på 15 mann, jobbet dugnad for å skape et best mulig hjem for den syriske familien som flytter inn i januar.

Fire store trær på tomta er hogd ned og kappet til ved, som nå ligger ferdig stablet i boden. Gamle, grønne og møkkete tepper er byttet ut med billig parkett.

Vegger er malt. Lamper og gardiner er hengt opp. Kjøkkenskapene er fylt opp. Donerte møbler er samlet inn, og plassert rundt i huset. Nye hvitevarer er på vei inn. Taket skal totalrenoveres. Busker skal plantes for å skjerme mot naboene. Gårdsplassen skal planeres for hånd.

Til og med en trampoline skal settes opp i hagen.

– Vi håper at en trampoline kan gjøre det lettere for de syriske barna å invitere med seg lekekompiser hjem, sier Sunniva Lystrup Tesen.

Bestemte seg for å hjelpe

26-åringen er medisinstudent, og bor i Oslo sammen med kjæresten Kristoffer Reiestad Hansen (31), som er fersk turnuslege. Akkurat når de kom på denne ideen er litt vanskelig å si. Huskjøpet var i alle fall et resultat av utallige nyhetssendinger hvor de så hvilke lidelser syrerne må kare seg gjennom på sin vei fra krig og terror, til vårt trygge Europa.

– Vi leste hvor utfordrende det vil bli for Norge å bosette alle flyktningene i 2016, og at mange kommuner ikke tør å si ja til flere flyktninger på grunn av boligmangel, sier Kristoffer.

En lørdag morgen i høst, da paret satt rundt frokostbordet i leiligheten sin i Oslo og så boligannonsen på Finn.no, sto det bare klart for dem: Dette huset kunne de jo kjøpe, pusse opp og leie ut billig til kommunen, som så kunne bosette syriske flyktninger der. Kjæresteparet tok toget hjem til Hamar. De snakket med flyktningsjefen, la inn bud, og vant budrunden på to millioner. Etterpå trommet de sammen en dugnadsgjeng, og siden har de tilbrakt det meste av fritiden sin der.

– Dessertgenerasjonen må dele

– Det er viktig for oss å understreke at vi gjøre dette fordi vi kan og har tid. Vi har ikke barn eller andre forpliktelser å ta hensyn til. Og vi har mange som hjelper oss, sier Sunniva.

For de vil ikke bli oppfattet som «de snille som topper all snillhet med å kjøpe et hus til flyktningene».

– At vi, en student og en nyutdannet, har mulighet til å gjøre noe slikt, viser bare hvor heldige vi er som bor i Norge. Alt vi «ofrer» ved å gjøre dette er at vi ikke kan kjøpe oss en større leilighet i Oslo selv, sier Kristoffer.

Den ferske turnuslegen synes også det er godt å ha noe annet å bry seg om enn bare jobben.

– Dette prosjektet skal være bærekraftig for begge parter, men det blir faktisk et mindre økonomisk innhogg enn det vi hadde trodd, sier Kristoffer.

- ... det er da man forstår hvor heldige vi nordmenn er. Som del av «dessertgenerasjonen» føles det riktig å dele av godene. Komforten vi har i Norge får en bismak når vi får verdens elendighet så nært, sier Sunniva.

Bekymret for flyktningstrømmen

– Jeg er veldig bekymret, sier flyktningsjef i Hamar, Renè Gregor når han ser på Hamar kommunestyres vedtak om å bosette 75 flyktninger årlig, pluss familiegjenforeninger – tilsammen cirka 200 flyktninger – i 2016 og 2017. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet vil i midten av november oppfordre kommunene til å øke antallet flyktninger med ytterligere 30 prosent. Flyktningsjefen frykter at vi i verste fall kan ende opp med en fordobling – noe som betyr at Hamar må bosette så mange som 400 flyktninger neste år.

– Det vil i så fall bli en enorm utfordring i forhold til boliger og mottaksapparatet. Alle flyktninger som bosettes har også krav på norskopplæring og helsetjenester, sier flyktningsjefen.

Kvantitet foran kvalitet

75 prosent av flyktningene er enslige menn, og 70 prosent av disse igjen vil få familiegjenforening, noe som krever et større sted å bo når kona og barna kommer etter innen ett år.

– Hva gjør vi om det lander 9 barn på Gardermoen og kommunen ikke har eneboliger tilgjengelig? Da kan de ende opp med å bo trangt og dårlig. Sverige har ikke håndtert dette godt nok, sier Gregor.

– Klarer Hamar å bosette 400 flyktninger neste år om det vedtas?

– Nei, jeg tror ikke det, for da må mottaksapparatet firedobles. Dersom politikerne sier ja til flere flyktninger vil jeg ha en god forklaring på hvordan de skal løse det. Mange politiker har et stort hjerte, men manglende innsikt, sier flyktningsjefen, som er helt klar på at om Norge skal ta imot flere flyktninger neste år, så må systemet forandres.

– Dagens byråkratiske og ressurskrevende ordning må vekk. Standarden må senkes. Kvaliteten må ned for å få opp kvantiteten!

– Tyskland skal ta imot én million flyktninger. Hvordan klarer de det?

– I Tyskland og Sverige må flyktningene selv finne seg bolig – noe de klarer. Sverige har tatt imot svimlende 190.000 flyktninger i år, og sier at de lykkes med bosettingen. I USA får flyktningene bistand i tre måneder, deretter må de klare seg selv. Flyktninger som kommer til Norge må også få aktivitetsplikt. En muslim kan ikke si nei til en jobb på Kiwi fordi han ikke drikker øl eller ikke kan ta i skinke. De må tilpasse seg samfunnet de kommer til.

Flyktet fra elendigheten

I en kommunal bolig på Ridabu sitter et par som har forstått nettopp det. Douglas Hanna Nissan (31) og kona Hala Welson Abraham (30), flyktet fra Syria til Tyrkia til fots, før de tok en liten båt over til Hellas, og ankom Oslo med fly 25. september 2013. De spiste ikke på flere dager, og Hala, som var 7 måneder på vei, kollapset flere ganger underveis.

– Vi flyktet fordi jeg ble beordret til militæret, sier Douglas, som er utdannet sivilingeniør, og underviste matematikk på universitetet i Aleppo.

I februar 2015 angrep IS byen deres, Al Hassaka, og 11 av de 35 landsbyene rundt. Kirka der paret giftet seg ble bombet, flere ble drept, og 215 mennesker ble kidnappet. 147 er fortsatt bortført.

– Det kunne vært oss om vi ikke hadde flyktet, sier Douglas.

Etter å ha bodd på Ormseter i et halvt år, flytte de i april 2014 inn i egen leilighet på Ridabu. De snakker imponerende godt norsk, de har engasjert seg i Frikirka og datteren Nancy (2) går i barnehage i Hamar.

– Jeg tenkte at det første vi må gjøre når vi kommer til et nytt land er å lære oss språket godt. Også er det viktig å respektere og tilpasse seg den nye kulturen. Vi prøvde derfor å bli kjent med folk i Hamar, sier Douglas.

Vil gi noe tilbake til Hamar

Paret leser Hamar Arbeiderblad med Google-translator, og de har satt seg godt inn i lokalpolitikken.

– Det er imponerende å se hvordan Arbeiderpartiet frivillig ga fra seg makten til By- og bygdelista, sier Douglas, som en dag håper å kunne engasjere seg lokalpolitisk. Men først vil han studere pedagogikk for å kunne undervise i matematikk på Katta. Deretter vil paret søke startlån for å kunne kjøpe seg et hus selv.

– Vi vil så gjerne gi noe tilbake til Hamar og Norge! sier de.

– Har dere et råd til andre flyktninger?

– Ja! Dere har selv et ansvar for å bli integrert. Ta grep! Lær språket. Ikke sitt og vent på at samfunnet skal ordne opp for dere, sier Douglas bestemt.   

Mangler utdanning

Ifølge flyktningsjefen har kun 30 prosent av flyktningene fra Syria grunnskoleutdanning. 20–30 prosent av flyktningene kommer også rett fra flyktningleire i utlandet, og har mindre «boevne» enn andre.

– Har du bodd i et telt i 20 år, og aldri sett en komfyr, så trenger du hjelp. Disse må bosettes i kommunale boliger, sier Gregor.

Teknisk avdeling i kommunen kjøper og planlegger nå bygging av boliger for å klare å bosette flyktningene. Private utleiere som ønsker å leie ut til flyktninger har fått en egen kontaktperson. Kommunen vil fra 1. desember også opprette et møbellager på Ankerskogen videregående skole, for å lagre hvitevarer og møbler som privatpersoner ønsker å gi bort til flyktningene.

Flyktningsjefen synes det er flott at Kristoffer og Sunniva har kjøpt et hus som skal leies ut til syrere.

– Det beste er at de også har en plan for hvordan disse skal integreres, sier Gregor.

– Vi spyr ikke penger

For paret ønsker å følge opp familien som flytter inn, og de har et stort nettverk klart som har tatt på seg å lære dem norsk, vise fram Hamar, ta barna med på aktiviteter, hjelpe til med å søke jobber, samt hjelpe til med vedlikehold av huset.

– Jeg tror det er kjempeviktig å hjelpe dem, spesielt i starten, sier Kristoffer som ser for seg at de kan være ansvarlig med å koordinere hjelpen.

Sett i norsk målestokk har huset ved Prestrud en forholdsvis enkel standard. I samråd med flyktningsjefen ble de enige om å ikke gjøre huset «for fint».

– Mange flyktninger har en feil oppfatning av at pengene spys ut av minibankene i verdens rikeste land. Norge ønsker å bosette folk som trenger hjelp, men de må også bidra selv ved å jobbe. Å starte oppholdet i Norge med helt nye møbler og alt av elektrisk utstyr gir feil signaler. Flyktningene må, som våre barn, tåle å ha det trangere enn andre i en etableringsfase, sier flyktningsjefen.