Vi bruker den altså til å få kontakt med en person, et legekontor, en butikk, en etat, en institusjon, for å utveksle noen meninger, gjøre avtaler eller få svar på viktige spørsmål.

Stort sett lykkes vi i vårt foretakende. Men det er tiltakende tendens til at vi blir møtt med en stemme som forteller at vi må taste det eller det, og så taste det, og så det, eller at vi er nr. 8 i køen, og at vi må vente mens vi kan lytte til hermetisk musikk.

Vi er imidlertid ikke brukere av Facebook, Twitter, Instagram, snapshat og såkalte apper, som vi ikke vet hva er. Men vi forstår jo at dette er kommunikasjonsmuligheter som den moderne telefoni gir anledning til, og som sikkert er effektiv og nyttig.

Begrunnelsen for vårt standpunkt kan jo være at vi distanserer oss fra denne digitale flerfoldighet fordi vi teknisk og ferdighetsmessig ikke strekker til. Det kan vi vel innerst inne vedgå

Men det er nok mest begrunnet i en seriøs bekymring. Vi mener at vi mer og mer kan registrere og få bekreftet dette:

Hjerneforskere, sosiologer, psykologer, pedagoger etc. advarer gjennom sin forsking og erfaring mot alvorlig konsekvenser ved et digitalt misbruk, som tydeligvis er faretruende økende.

Når vi er sammen med likesinnede, konstaterer vi ganske så samstemmig at dette går da ikke an! Og eksemplene og erfaringene blir mange. Venterommene er preget av en dyster stillhet; det bråker ikke så mye når noen bare sitter og taster.

Rystet blir vi også ved synet av den unge mor som kommer ut fra legen, tastende på smarttelefonen, mens pasienten, en treåring, bekymret trekker i morens skjørtekant for å få kontakt.

Skremte blir vi når en kjent psykiater finner at det er grunn til å komme med en alvorlig advarsel til henne som nettopp har brakt en gutt eller jente til verden:

Ikke vær mer opptatt av å fotografere den lille og formidle gleden pr. Facebook, enn å få øyekontakt med den nyfødte, holde fast på og utvikle denne kontakten.

Begrunnelse: Hvis ikke barnet får etablert øyekontakt med moren innen to-tre dager, så gir barnet opp, med alvorlige konsekvenser.

Og i samme perspektiv blir det poengtert hvor viktig det er med en naturlig øyekontakt mellom foreldre og barn.

Den forsømmes når mor og far ofte er mer vendt ned mot telefonen og tasteriet enn å kommunisere med sine barn, med øyne, munn og kroppsspråk.

Bekymret er vi også over at barn og unge i stor grad har lagt bort boka; de leser altså ikke bøker som før, annet enn når de pr. pensumkrav må.

En av årsakene til dette blir skremmende bekreftet av universitetslektor Roar Ulvestad ved Universitet i Bergen. Han tok nylig en modig avgjørelse etter en smertelig innrømmelse: Han kuttet ut smarttelefonen fordi han ikke lenger hadde evnen til å lese en bok på tradisjonelt vis.

Når han satte seg ned med ei bok, oppdaget han dette: Han måtte kontrollere eller reagere på en melding for hvert minutt. Han rakk altså ikke å bli ferdig med en side før telefonen krevde sitt.

Sannsynligvis gjelder også dette for andre avhengige. For skjermtiden for nordmenn, særlig de unge, stiger faretruende.

Statistisk sentralbyrå opererer med disse tall for aldersgruppen 18–25 år: Gjennomsnittlig skjermtid daglig var i 2018 fire og en halv time.

Og skremmende blir det når noe av all denne tid, for en dypt ulykkelig ungdomsgruppe av jenter, brukes for å få flest likes ved å formidle selvskadede kroppsdeler og beslutninger om å ta eget liv.

Men så må en nok innrømme at denne kritikken kan urettferdig ramme den som «ikke låser hjernen for mye til skjermen», som en hjerneforsker uttrykker det.

Mange unge bruker nok denne nye teknologien med vett og forstand. Kunnskapsinnhentingen pr. Google er viktig for en gymnasiast i 2019, hurtig og effektiv som den er, og kildene er grenseløse.

Da hjelper det ikke at vi mener det har sin sjarm, og ikke minst at det er en handling preget av aktivitet og motivasjon, dette å gå bort til bokhylla, lete seg fram til det rette bindet av leksikonet som står der og venter på deg, og så finne svaret. Eureka!

Og enda mer ettertenksom blir en når vi leser om sjetteklassingene ved Stavsberg skole. Disse elevene har tydeligvis nådd et digitalteknologisk ferdighets- og kunnskapsnivå som brukes og utnyttes i meningsfulle oppgaver, med veiledning av forstandige pedagoger.

Men Facebook er altså ikke noe for oss, og se bare hva Donald få seg til å si på Instagram. Det går da ikke an!

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00