Nå, 46 år senere, må Hamar kommune svare for hvorfor barnevern, helsemyndigheter og skolepersonell ikke grep inn. Et krav om menerstatning på flere millioner kroner er varslet. Advokatens første brev er sendt kommunen. Foreldelsesfristen opphører dersom det kan bevises at myndighetene visste – uten å gjøre noe.

Hamar kommune ønsker ikke å kommentere saken. Les hele deres svar nederst i artikkelen.

«Mine klienter har ikke hatt kunnskap om at barnevernstjenesten har kjent til deres hjemmesituasjon. I forbindelse med søknad om rettferdighetsvederlag ble det i 2015 innhentet dokumentasjon fra barnevernstjenesten. Mine klienter ble da oppmerksomme på at barnevernet hadde kunnskap om hjemmesituasjonen. Forholdene i hjemmet var så graverende at vi mener unntaket fra 20-årsfristen i foreldelseslove paragraf 9 klart kommer til anvendelse. Foreldelse inntrer i denne saken først i 2018 (advokat Hege Narmo)».

De utsøtte barna

46 år senere tør endelig kvinnen (56) å fortelle sin skrekkhistorie offentlig:

– Vi var de utstøtte barna i Skappelsgate. Folk flest skydde oss som pesten. En av de få snille menneskene jeg husker var forfatter Rolf Jacobsen som bodde i Skappelsgate. Han kunne gi oss sjokolade. Jeg tror ikke han visste hva vi søsknene ble utsatt for av overgrep. Fra jeg var 10 år gammel sniffet jeg lynol, drakk alkohol og røykte hasj – alt for å flykte fra det helvetet jeg levde i. Lillesøsteren min kom aldri ut av rusmisbruket og døde, 25 år gammel. Hvordan skal du kunne leve med seksuelt misbruk som dine egne foresatte ignorerte, utført av tilfeldige forfyllete avvikere i hjem preget av vold og rus? Lillesøsteren min ble gjort gravid som 13-åring. Helsemyndighetene sørget for en abort. Ikke engang da gikk alarmen hos ansvarlige myndigheter, forteller 56-åringen.

10 år i terapi etter dype depresjoner har virket. 56-åringen forteller rolig. Hun er fått en viss avstand til de endeløse overgrepene begått av fyllikene i hjem preget av rus og vold. Endelig kan hun fortelle.Om grove voldshendelser – som ble henlagt. Om overgriperen som var så tung at både jentungen og mannen falt gjennom sengebunnen og ned på en vettskremt lillesøster i underkøya i et soverom i skrekkens hus.

«Det anføres at søsknene i det vesentlige ville unngått de psykiske plager de nå sliter med, dersom barnevernstjenesten hadde grepet inn i perioden 1968–1970. Det gjøres gjeldende at det var grovt uaktsomt at barnevernet ikke gjennomførte hjemmebesøk eller samtaler med barna. Vi har vært i kontakt med naboer som ikke kan huske at barnevernet var i kontakt med familien eller naboer (advokat Hege Narmo)».

Nødropene til politiet, 30 i tallet, sirlig skrevet på datidens skrivemaskiner, dokumenterer jævelskapen som ødela fire små barn i Skappelsgate 17 på 70-tallet. Bekymringsmeldingene til barnevernet er gravd fram igjen. Svært lite ble gjort fra å skåne søskenflokken mot det helvetet de gikk gjennom.

«På bakgrunn av skriftlig dokumentasjon og samtaler med naboer og andre involverte framstår det som åpenbart at Skappelsgate 17 var tilholdssted for en rekke av Hamars alkoholikere. Skappelsgate 17 var et arnested for fyll, vold (slåssing og knivstikking) og trusler. Mine klienter ble utsatt for grov vanskjøtsel. De var vitner til grove voldshendelser. Jentene ble utsatt for en rekke seksuelle overgrep av menn som var på besøk. (advokat Hege Narmo)».

- Far kastet på gata

Noen kvartaler unna satt ungenes biologiske far fortvilet og med mer enn nok med seg selv.

– Far ble regelrett kastet på gata av vår alkoholiserte mor. Og vår syke far var heller ingen trygg havn for oss småbarna, forteller 56-åringen.

Erstatningssøksmålet mot Hamar kommune er også signert hennes bror – ingeniøren som ble uføretrygdet allerede i 2005. Minnene og overgrepene kom med full tyngde i voksen alder og slo broren over ende. Han er ikke engang i strand til å være med søsteren sin i samtalene med meg.

– Det antas at menerstatningskravet fra min bror kan bli på mellom fem og sju millioner kroner. Dette er basert på egne beregninger. Hva mitt krav blir er ennå ikke helt klart. Jeg hadde millioninntekt da jeg ikke orket å arbeide mer, forteller 56-åringen.

«Broren prøvde ofte å gå imellom under slåsskamper. På grunn av fyll og bråk gikk ungene på skolen uten å ha sovet mer enn et par timer. Det var kun i tilfeller at de fryktet at moren skulle bli drept at de dro til sentrum for å ringe politiet og be om hjelp. (advokat Hege Narmo)».

De svarte cowboystøvlene sparket og sparket. En mann lå livløs på golvet i skrekkens hus. Sprekkene i veggene i det elendige husværet i Hamar ga fullt innsyn i de grufulle scenene som utspant seg i stua.

– Jeg har aldri fortalt noen om dette. Vi så det, søsteren min og jeg. Vi var vitner til grufull vold som aldri ble oppklart. Vi så vår stefar og en annen kar bære den skadde ut av huset vårt. Det er fælt å tenke på at vi ikke våget på si det til noen. Han hadde slått oss i hjel.

– Hvem?

– Vår stefar, sier 56-åringen.

Yngstejenta bor fortsatt på Hedmarken. Hun orker ikke å være med på søksmålet. Det har sine forståelige grunner. Av hensyn til søsknenes identitet lar vi det ligge.

Husker klengenavnene

Huset i Skappelsgate med utsikt mot Koigen var fyllikene, avvikerne og voldsmennenes møtested tidlig på 70-tallet. 56-åringen husker mange av dem ved deres klengenavn.

– De fleste rørte ikke oss ungene. Det var noen få overgripere. Stefar kom inn på rommet og kunne si: jaså, du liker småjenter, men kom nå for faen og drikk. Mor og stefar drakk hjemmebrent fra kanner. Fyllekalasene varte i årevis – helt til mor ble alvorlig syk. Det ble hennes redning. Hun levde til i fjor. Tross alt det fæle hadde vi kontakt etter at jeg ble voksen, forteller 56-åringen.

15 år gammel hadde hun fått nok. Lærerne ville at hun skulle begynne på gymnas i Hamar, men skolegang på Tynset ble vegen ut av smerten, rusmisbruket og familievolden.

– Jeg reiste til Østerdalen og så meg ikke tilbake. Jeg ble på Tynset i 20 år. Giftet meg og skilte meg. Jeg har ikke ruset meg etter at jeg forlot Hamar som 15-åring. To ganger opplevde jeg graviditet utenfor livmoren. Jeg er barnløs og legene forklarer meg at det skyldes et ødelagt underliv etter gjentatte seksuelle overgrep som barn.

Etter 20 år på Tynset vendte hun hjemover mot Hedmarken. Men hun orket ikke Hamar. Hun flyttet til Stange. Det gikk år før hun orket å bevege seg i Hamars gater.

– Vi var de fattige, oppgitte og rusete barna i byens gater. Jeg kunne være ute i dagevis for å slippe å være i skrekkens hus, forteller hun til HA.

«Søsknene er i utgangspunktet svært ressurssterke mennesker, som på mange måter har klart seg godt, tross sin ekstreme bakgrunn. Likevel har begge betydelige psykiske plager og deres livsutfoldelse har blitt forringet. Det anføres at barnevernstjenesten er erstatningsansvarlig for de psykiske skadene søsknene ble påført som følge av helsefarlige oppvekstvilkår (advokat Hege Narmo)».

Hamar Arbeiderblad har dokumentene som med all tydelighet viser at politiet, sosialtjenesten i kommunen og barnevernet var godt kjent med forholdene i Skappelsgate 17.

56-åringen som HA snakker med i saken, ble blant annet sendt bort i fire uker mens den alkoholiserte moren sonet en av sine fengselsdommer for fyllekjøring.

Melding fra sosialsjefen

I 1992 skrev sosialsjefen i Hamar følgende:

«Melding fra Hamar politi om drikkekalas og slagsmål i leiligheten i Skappelsgate 17. I politirapporten står det: Etter det uttalelser som falt fra naboene er forholdene helt forferdelige og det er skandaløst at barn skal vokse opp under slike forhold med fyll og krangel».

Sosialsjefen opplyser om at sosialkurator har hatt samtale med barnas mor om plassering av hennes tre barn i sommeropphold.

«Barnevernsnemnda har behandlet sak mot henne tidligere, men ansett mulighetene for å bedre forholdet for vanskelige da hun holder barna rene og pene og da barna skikker seg bra på skolen», skriver sosialsjefen.

56-åringen som led fryktelig under de rådende forhold sier til HA i dag:

– Vi kan ikke finne dokumentasjon på at kommunen eller politiet fulgte opp. Det er min mening at barnevernet heller må gripe inn for mye enn for lite, sier 56-åringen.

56-åringen er tilbake i Skappelsgate i Hamar sentrum for en stakket stund. Skappelsgate 17 ble revet i 1975 og erstattet med mer moderne blokkbebyggelse.

– Lauvtrærne mot Mjøsa står fortsatt her. Vi klatret i dem. Vi kjørte akebrett på snøen og stanset i nettinggjerdet mot jernbanen. I perioder bodde vi utendørs. Vi orket ikke være hjemme. Festene tok aldri slutt, forteller hun.

– Hvordan orker du å stå oppreist?

– Et menneske tåler mye smerte. Jeg må smile når jeg leser rapporten fra sosialsjefen i Hamar om at barna skikker seg bra på skolen. Ja, skolen var et fristed – et trygt sted – et sted med voksne vi kunne stole på. Jeg gikk ut av ungdomsskolen med Meget i alle fag. Søsknene mine gjorde det også godt på skolen – tross alle fæle opplevelser hjemme, forteller hun.

56-åringen fortsetter:

– Motgang har ikke gjort meg sterk, for å si det slik. Jeg har blitt svekket litt mer for hver gang, og nå har jeg ikke mer krefter igjen. Og ja, jeg har lært mye av alt jeg har vært igjennom, men lite av det jeg har lært er til særlig praktisk nytte for å leve.

– Jeg går med en konstant følelse av tap. Tap av foreldre, tap av søsteren min som døde, tap av muligheten til å få egen familie, tap av et normalt kjærlighetsliv, tap av helse,- rekken av tap er lang som et vondt år. Samtidig vet jeg at det er mange som har det verre enn meg, og det er mye i livet jeg er takknemlig for også. Det er som en berg og dalbane. Den ene dagen sitter jeg i tapsvognen. Den neste kan jeg være intenst lykkelig bare for å være i live, for at jeg overlevde. Dette med helsen som er det verste på dette tidspunktet i livet. Har man ikke helse, har man ingenting. Og nå har det blitt så ille igjen at jeg ikke greier å stå i jobb, og jeg har begynt i terapi nok en gang. Det er vel et mirakel at jeg lever, avslutter Hamar-kvinnen.

Svar fra hamar kommune

HA har bedt Hamar kommune om en kommentar til erstatningskravet fra søsknene.

– Vi kommenterer ikke enkeltsaker. Generelt er det slik at når vi får henvendelser fra enkeltpersoner blir forhold som vedkommende tar opp undersøkt på vanlig måte. Henvendelsen blir deretter besvart direkte til vedkommende, eventuelt til dennes advokat, sier Anne Olen Aasen, familie og levekårsjef i Hamar kommune. 

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00