Katten vår begynner å bli grå i pelsen. Den var opprinnelig svart som natten, og antakeligvis en trussel som var svært vanskelig å oppdage for de mindre dyrene som løper rundt etter mørket har lagt seg.

Selv om det nå gror noen lysere hårstrå i den svarte skogen av pels, synes det imidlertid ikke å gå ut over dens jaktferdigheter. Erfaringen gjør vel opp for aldringen.

Beviset på at den fremdeles er i form ligger om morgenen på trappa. Som et punktlig og pliktoppfyllende avisbud leverer den hver morgen en bit av nattens fangst på dørstokken.

Som om for å bevise sin nytte. At han ikke har gått ut på dato. At han setter pris på huslyen vi tilbyr ham, og i retur for boksene med våtfôr vi åpner for ham, gir han litt av sitt tilbake.

Som oftest er det en mus. Noen ganger to. Her om dagen overgikk han forventningene og brakte oss en liten fugl. «Den var kjempefin», sa husstandens minste om kattens offergave.

Jeg vet ikke om jeg gjør rett i å rose katten for sin innsats. Den følger jo bare sine instinkter. Dette er hans måte å gjengjelde oss på, tenker jeg.

Men det er nok ikke bare for vår del. Av og til ligger kun tarmene igjen. Det er særlig i slike tilfeller jeg setter spørsmålstegn ved om dette er oppførsel jeg vil oppfordre den til å fortsette med.

Andre ganger skinner gavmildheten tydelig igjennom, og overdøver (nesten) det groteske ved situasjonen. Som en natt da den hadde gjort storfangst, og fått klørne i to mus. Han spiste mesteparten av den minste, men la den største på altertrappa til oss.

Takk, får jeg vel si.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00