Jeg var i ferd med å bli alle lørdags-ekstrahjelpers skrekk og verste mareritt. For jeg orker ikke flere kundeklubber! Jeg orker ikke å handle for over 500 kroner og få et gavekort som jeg ikke kan bruke før neste gang jeg skal ha noe, jeg tror ikke jeg kommer til å vinne noen tur til New York, og jeg betaler heller fem kroner mer for stearinlysene enn å få 80 e-poster i uka fra jernvarekjeden.

Jeg hang med en stund. Lot meg lokke inn av 25 prosent på første kjøp, hver femte tannkrem gratis og søndagssalg i nettbutikken. Men nå er det nok. Det er lenge siden jeg mistet oversikten over hvilke klubber jeg er medlem av, og hvilke butikkansatte som har fått gleden av å møte meg som kunden fra H …

Om vikaren bak disken var interessert i å høre mitt syn på kundeklubber er vel heller tvilsomt. Men det var hun som spurte … Og da fikk hun også vite at poenget med kundeklubb blir borte når alle har hver sin klubb, og at det ikke er en pølsebod i hele det lange landet vårt som ikke har en klubb du kan bli medlem av. Med varierende utbytte. Fra én prosent kjøpeutbytte til hundre prosent stappfull e-postkasse. Og jeg vet at det ikke er verre enn å ramse opp telefonnummeret mitt i kassa, så er jeg registrert, MEN JEG ORKER IKKE LIKEVEL.

Selvfølgelig får jeg dårlig samvittighet av å snakke til uskyldige mennesker med Caps Lock på. Så av hensyn til alle lørdagsvikarer og andre butikkansatte som slett ikke kan noe for det, bestemte jeg meg for å prøve en ny taktikk. Nå har jeg lært meg en ny måte å svare «nei» på når de spør: «er du medlem?» Det er en måte som gjør at neste spørsmål:«vil du bli medlem?» ikke kommer.

Det er fortsatt et stykke unna hyggelig, men langt mer skånsomt.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00