Mitt anstrengte forhold til fiber dreier seg ikke om fruktkjøtt, kli og knekkebrød, men om fiberkabelgravingen på Hedmarken sett fra førersetet på bilen jeg kjører til og fra jobb.

For tredje året på rad graves det i gatene rundt der jeg bor. Nok en nettfiberleverandør har sikret seg tilstrekkelig med kunder til at det er regningsvarende å grave opp igjen gatene mine.

Tidligere kunne en liten ansamling av biler i Vienkrysset gi meg en dårlig start på dagen, men det er småtterier mot det jeg opplever på arbeidsvegen fra Brumunddal til Hamar denne høsten.

200 meter hjemmefra er jeg allerede blitt offer for to fiberstans. Det rygges og graves og det blinkes og vinkes og enda er jeg ikke ute på Furnesvegen.

Lettelsen er til å føle på der jeg cruiser Furnesvegen mot Hamar i 30 km/t bak traktorer og mopeder. Det går tross alt framover!

Men ikke så lenge. Nord for Olrud har entreprenøren stengt sørgående kjørefelt og etter 18 minutters venting kan jeg endelig stanse opp igjen ved rundkjøringen ved Olrud. Bak meg er det garantert kø helt fra Brumunddal når klokka nærmer seg 08.00. Skolegutten i passasjersetet settes av på Storhamar, og jeg registrerer at jeg heller ikke i dag rekker jobben i tide. For anleggsområdet Ringgata/Furnesvegen gjenstår før jeg kan parkere i Holsetgata (hvis det ikke graves fiber da) for deretter å roe ned nervene med en spasertur bort til HA-huset. Men det finnes verre skjebner; de 10.000 som ikke får kjørt Strandgata på et år.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00