Det har egentlig gått veldig greit i år. Jeg har vært i rute opptil flere ganger i desember. Adventstjerna, for eksempel, kom opp i stuevinduet etter planen. Men jeg kan ikke huske at pæra var så sterk i fjor? I all hast ble en ny lyspære innkjøpt, det får da være grenser for «sterk og klar». Her sto vi i reell fare for å bli nedrent av vise menn i adventstida, det hadde vi da slett ikke tid til.

Nå henger det bare én enslig pakke igjen på pakkekalenderen som jeg forsøkte å avvikle i år igjen. Argumentasjonen var i år som i fjor at hustes tenåring kanskje har blitt litt for gammel til sånt? I fjor protesterte han heftig, i år sa han nesten ingen ting. Han svarte med et grynt. Tenåringen hjemme hos oss har det ikke med å sløse med ord. Men jeg hadde faktisk forventet at han skulle møte dette utspillet med krav om forhandlinger om solid kompensasjon for tapte velferdsgoder.

Det kom ingen krav. I stedet lød kraftige bankelyder fra etasjen under, og da vi våget oss ut på trappeavsatsen for å se hva som foregikk, skjønte vi at diskusjonen var over før den hadde begynt. Med solide spiker var den hjemmelagde pakkekalenderen slått opp på veggen som en slags variant av Luthers teser på kirkedøra, en protestplakat mot alle mødre som vil juletradisjonene til livs.

Og akkurat sånn er det jo? Tradisjoner og gode barndomsminner går aldri av moten for oss som er glad i jula. Og enten vi feirer han som ble født i en stall eller solsnu og lysere tider som kommer, så deler vi ett ønske:

En god og fredfull jul til alle!

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00