Om det ikke akkurat kan kalles fortvilelse – det hadde vært litt i overkant, når vi snakker om en relativt enkel gråblyant – så var det tydelig frustrasjon å spore ved kjøkkenbordet. Tiåringen hadde motvillig satt seg med årets første mattelekse, og pågangsmotet ble ikke større av at han manglet redskap. Han hadde mista blyanten. Mista er beskrivelsen som blir brukt, som om blyanten regelrett har detti ut av handa hans og forsvinni, falt ut av et vindu på skolen eller blei borte på bussen. Sjølbildet hans gjør naturlig nok at han (som de fleste av oss) nøler med å bruke innrømmelsen rota bort.

Faktum er uansett at den litt spesielle blyanten, litt tjukkere enn vanlig, den som ligger godt i handa, ikke er å finne i pennalet. Tiåringen har likevel en anelse: – Det ligger en helt maken i boksen for gjenglemte blyanter i klasserommet, men jeg kan jo ikke bare ta den før jeg har sjekka om min blyant ligger i sekken min! Og sekken ligger tross alt tre uoverkommelige meter unna, ute i gangen. 

Mens han blar opp i matteboka, fortsatt uten blyant, kommer spørsmålet: Kan jeg få ei pepperkake for hvert stykke jeg gjør ferdig? Forhandlingsevnen er det ikke noe å si på. Vi lander på to pepperkaker, men ikke før alle mattestykkene er løst. Og mens jeg finner en blyantstump i skuffen, prøver Mannen seg med pedagogikk på storebror: – Du kan jo gjøre lekser samtidig. Om ikke annet så i sympati med broren din. Sønnen biter ikke på: – Nei takk, jeg bygger heller lego. 

Jeg tør ikke tenke på hvor de har denne evnen til utsettelse fra, men hører Mannen ertende spørre tiåringen: – Og den gode blyanten, tenkte du å sjekke sekken din nå, eller vente til helga? 

Og får et helt uironisk svar tilbake: - Jeg venter til helga, jeg. 

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00