De aller fleste har vel opplevd det. En blå mandag. Den kommer som regel når du minst venter det. Den lurer i skyggen og slår til på det tidspunktet som passer aller dårligst.

For meg ble forrige mandag blå. I alle fall morgenen. Det hele startet med at jeg forsov meg med en drøy time. Det som skulle bli en rolig og avslappende mandag med kaffen på terrassen, ble til et skikkelig stressjag av dimensjoner.

Kvart over sju ja. Da rekker jeg å dusje og ta bilen opp til busstasjonen, tenkte jeg, og gikk i dusjen.

Etter en god dusj var jeg klar for å gripe an dagen. jeg måtte bare finne bilnøkkelen. Bilnøkkelen ja. Hvor la jeg den i går?

I vill desperasjon endevendte jeg hele leiligheten. Putene i sofaen lå strødd rundt på gulvet, senga var ikke til å kjenne igjen, og alt av skittentøy ble nøye finkjemmet etter den lille firkantede dingsen som er nødvendig for å kunne bemanne automobilen.

En synkende følelse traff meg. Det kan da ikke være mulig. Det har da aldri skjedd før? Hva skal jeg gjøre nå?

Jeg gikk ut til bilen og kikka inn vinduet. Jeg hadde rett i mine mistanker. Der, i passasjersetet lå den. Fredelig og uberørt. Bilnøkkelen var inne i bilen.

Hva om bilen ikke er låst? Jeg røska i døra. Den var låst. Bagasjerommet da? Det var også låst.

Bussen går om ti minutter. Det tar tjue å gå. Kanskje jeg rekker jobben med neste buss? Jeg sjekket rutetider og slapp ut et lettet sukk. Jeg kom til å rekke det akkurat. Heldigvis. Jeg skal aldri gå ifra bilen uten nøkkel igjen.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00