Det var høydepunktet i enhver bursdag på tidlig 80-tall; adjektivhistoriene. Når selskapet var sånn passe høye på sukker, etter Donaldbrus og sjokoladekake, da var det på tide å samle fnisejentene. Kanskje hadde mamma forberedt det på forhånd, men mest sannsynlig måtte hun rable ned ei historie i en fei, etter påtrykk fra Anne, 9 år. Hun dikta opp ei fantasifortelling som på magisk vis handlet om alle unga som var i bursdagen, der vi la ut på hårete ekspedisjoner, hadde prikkete venner og var kledd i slimete kjoler.

Spenningen lå i at historia ble skrevet helt uten adjektiver. Og så var det opp til oss unga å komme opp med orda som mangla – uten at vi visste hvor de ble puttet inn og hvem de da kom til å karakterisere. Det kilte i magen, da det gikk på omgang å foreslå; blomstrete, klengete, håpløse, vakre, smilende, bæsjebrune, lekre, svimete, bitte lille. Latteren satt løst. Jeg syntes det var kjedelig å bli «det blomstrete bursdagsbarnet». Mye morsommere med skrullete. Mens det nok var tilfeller av fornærmet nærtagenhet hvis man ble stemplet som «illeluktende Ingvild».

Nå har bank-ID på mobil tydeligvis latt seg inspirere av disse adjektivhistoriene, så hver gang jeg logger inn hos DNB, tenker jeg på barndommens bursdager. Sist jeg skulle betale en regning, måtte jeg bekrefte koden «kresen makrell». Og med kombinasjoner som «snodig ugle», «slapp dvale» og «kul geit» bør man være ganske trygg for hackere. Med mindre de er ekstremt fantasifulle.

«Tom bakst» måtte til for å få betalt siste mastercardfaktura, bekreftet ved å klikke at jeg godtok «umulig jubel». Jeg setter pris på både «vettug jente» - «luktfri elsker». Og legger du til «farlig glede» - «kilen avskjed», så kan DNB snart bli nominert til litteraturprisen for haikudikt.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00