Det vibrerer på nattbordet. Hun lirker den ene hånden ut fra dynetullen, famler etter telefonen og trykker på den grønne knappen. «Vekket jeg deg?» spør stemmen i den andre enden. Den selvstendig næringsdrivende kremter høyt et par ganger. «Jeg er oppe for lengst», juger hun, setter seg opp i sengen og gjesper så det knaker i kjeven. «Du sov vel ikke?» fortsetter stemmen i telefonen. Klokka viser 09.13. Den selvstendig næringsdrivende gnir søvnen ut av øynene og kveder fram et mindre overbevisende «nei da».

Om kvelden er det høyt respektert å legge seg, men sover du til ti på en hverdag, blir du fort tatt for å være en dvask slappfisk. Sånn later den generelle oppfatning til å være. 

Åtte-til-fire-menneskene tar ikke høyde for kveldsarbeid eller generell sans for sene nattetimer. Det å bli tatt for soving på morgenkvisten – enn hvor allmenn kjent det er at de fleste mennesker har behov for noen timer på øyet i løpet av døgnet – er rett og slett flaut.

Etter et renn av tidlige telefoner fra oppdragsgivere, besvart med like mange løgner, har vår kvinne satt i verk tiltak: Når telefonen ringer, velter hun seg lynraskt ut av sengen, slenger morgenkåpa rundt seg, beinflyr barbeint gjennom stua og piler ut på verandaen, hvor biltrafikken dundrer forbi. Først der ute tar hun telefonen. Ingen spør lenger om de vekket henne.   

Løsningen er genial, den har bare ett lite minus: Hun må opp av senga. Opp og ut. Den selvstendig næringsdrivende lefler nå med tanken på å spille inn trafikkstøy på bånd, sånn at hun ved et ørlite tastetrykk kan sette i gang et avsindig leven når telefonen ringer. På sikt kan hun utvide lydrepertoaret med «sortering av bestikk», «fornøyelsespark» og «søppeltømming». For å finjustere døgnrytmen. – det er ikke aktuelt!

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00