Tida går som et pust. Plutselig sitter du der og har siste arbeidsdag. Det kribler i kroppen, av vemod og forventning. (Og takknemlighet til drosjesjåføren som nekta å tru, den luringen, på at du blir 62 i dag; «Jeg lover, helt ærlig assa: Du ser IKKE så gammel ut! Det hadde jeg ALDRI gjetta. Jeg LOVER.» En tar med seg de handslag livet gir, heh.

Det er bare akkurat som det skal være, at undertegnede avslutter sine 34 år i HA-staben med en goddag. Både fordi det har vært mange av dem rent kalendermessig, fra den gang de het «Ved ukens slutt» og bare kom på lørdag – men like mye fordi denne spalten er så viktig både for skriver og leser.

Et pustehull, et sted for glis, gjenkjennelse og forhåpentlige ahaopplevelser. Det er noe eget å luftspille over tasteklaviaturet, slippe ned en finger, lytte til hvilken tone den slår an og ’go with the flow’, leike med språk og ord. Det er sjølsagt TEMMELIG farlig, for tenk om en slumper uti og blir lyrisk. Det er jo så uvanlig vanskelig å ikke bli det på Hedmarken, når nettene blir blonde og fugla setter inn. Eller tenk om en blir låghalt og lallende. Det fine og tricky med journalister er jo at vi alltid har noe på hjertet, ikke sant?

På mitt hjerte i dag ligger en takk for følget. En takk til alle som har tatt kontakt opp gjennom de mange åra, og gitt mot og kveik til mer humør, ettertanke, lyriske utfall og leik. Takk for at du leika meg!

For en merkelig merkedag. Noe viktig skal avsluttes og begynnes. Det ble lenger her enn jeg trodde, da jeg takka nei til fast jobb i HA i -85, men endte med å ta den lell. Egentlig skulle vi jo videre fort. Men Hedmarken festa grepet, HA ble mitt sted. Det ble her livet skjedde. Det var noe med lyset, tror jeg. De åpne horisontene. Som ennå har blåne bak blåne å by på.

See ya!


Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00