Aldri flarer du så fort i fillene, som den første snødagen. Strømpebukse, strekkbukse, skigenser, ullsokker, votter, lue, gamasjer - jeg stilte til frokost i full mundur. Sjøl en onge, som ikke er stor på frokost, hiver i seg skiva i beundringsverdig tempo, votta til tross, den dagen snøen endelig kom. -Mamma, hvor er beksømene?! Skund deg, å, skund deg!


Støvla var gamle som Metusalem, akkurat som søskenbarnrekka de stamma fra, stive og opptørka. Mor var like rød i toppen, som jeg var i skitøyet, der hun drev og snørte. (Er du den eneste av fire som kler rødt, blir du familens tyttebær hele barndommen, tro meg). Arvestøvla var altfor digre, også i år ble det to par ullsokker mer, og sunnmørsposten i tuppen.

Aldri var mor så bustet og svett, som den første skimorran. Men slapp man fra den obligatoriske niveaen på kjaka og den endeløse halvtimen den skulle trekke inn for det? Aldri går 30 niveaminutter så sakte, som når du venter i full mundering, på et varmt kjøkken, før du slipper FRI.

Og aldri klaker det så bustet under skia. Du vokser fem centimeter før du når jordet! Snø, gras og grus. Aldri har du så høg beinføring som når du tramper av gårde på usmurte ski, den første dagen snøen kom. I storebakken tryner du i år med. Men det er aldri så ok å gni snøen tur øya og tørke naseblodet med votten, (jeg var et barn med tynne kapillarer), som når både du og den første snøen har falt. Ute hele dagen. Klapre inn på høge ski, tine løs ved ovnen. Kakao til kvelds.

Vi er ikke helt der lenger, nei. Eia, var vi det.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00