Vi Storhamar-foreldre har ofte fått høre at skolen må legges ned på grunn av for mange tomme plasser i grunnskolene i Hamar - en overkapasitet, visstnok. Ja, vi har opplevd å måtte argumentere for at Storhamar skole faktisk har livets rett.

Men vet kommuneadministrasjonen hvor mange ledige elevplasser man bør ha for å planlegge forsvarlig og fleksibelt? Andre kommuners nylige utredninger av skolestruktur viser at det er vanlig praksis å planlegge for en 10-20 prosent bufferkapasitet samlet sett i kommunen. Men Hamar kommune har kanskje sin egen geniale måte forvalte skole på?

Når skoler er 90 prosent fulle har de akutt risiko for å måtte utvide, ifølge en slik nylig utredning.

Hamars barneskoler har totalt en oppfyllingsgrad på rundt 80%. Vi har altså ingen overkapasitet, men en helt nødvendig bufferkapasitet. Og da har vi ikke engang tatt høyde for fremtidig vekst. Hvis vi regner med at dobbeltsporet fra Oslo vil gjøre Hamar mer attraktiv - ikke mindre, og legger til grunn at kommunens egen vekstambisjon er mer enn tomme ord, virker det bare enda mer absurd å skulle legge ned barneskoler nå. Ja, litt som å tisse i buksa for å holde varmen.

Det går 330 barn på Storhamar skole. Det er helt unikt, i negativ forstand, å legge ned en skole med 330 elever. Skoler som legges ned, har oftest under 100 elever, og livsgrunnlaget er kanskje døende. Storhamar er en svært populær skole med flere elever enn antall barn i kretsen skulle tilsi. Man legger ikke ned slike skoler. Punktum.

Men kanskje ønsker Hamar kommune også her å være en annerledes-kommune? Et utvalgsmedlem i kommunestyremøtet der skolestrukturen ble vedtatt, sa at utvalget hadde blitt oppfordret til å “tenke utenfor boksen” i arbeidet med skolestrukturen.

Selv oppfattet hun seg som modig. Ja, hvis det er modig å drodle fram ideer som vil ramme hundrevis av barn - uten verken grundige begrunnelser eller utredninger av konsekvenser for disse barna?

Storhamar skole har dessuten en svært høy oppfyllingsgrad og anses etter normal målestokk for å være full. Ikke døende altså, men i sprell levende, sprudlende live. Men som i mange kommuner, er elevtrykket også i Hamar ulikt fordelt.

Skolene med lavest oppfyllingsgrad er nye Lunden og nyutbygde Greveløkka. Har ikke kommunen beregnet elevtrykket godt nok for disse skolene? Det er i så fall kommunen, ikke innbyggerne og barna på Storhamar, Solvang og Lovisenberg, som må ordne opp i dette.

Forskere ved Østlandsforskning utarbeidet en rapport om skolestruktur i Hamar i 2016. De anbefalte da utbyggingen av Greveløkka. Men skolegrenser måtte samtidig justeres for å balansere ut trykket på skoler, var anbefalingen.

Så igjen: Hvorfor legge ned Storhamar skole? Fordi kommunen har feilberegnet i tidligere skoleutbygginger? Fordi kommunen systematisk synes å ha vært ute av stand til å vedlikeholde byggene der barna våre og de fantastiske lærerne deres tilbringer hver dag?

Marianne Nordahl, Mor og medlem av aksjonsgruppa ved Storhamar skole, Hamar

Storhamar skole er smekkfull, mens de tilstøtende kretsene har mer plass. Hvorfor er ikke justering av skolegrenser utredet ytterligere nå, som alternativ til skolenedleggelser? Det ville være langt mer skånsomt, og hensynta barns beste i langt større grad. Ved å bruke grensejusteringer som verktøy, som synes å være vanlig praksis i andre kommuner, har man fleksibilitet til å håndtere tilflytting, intern flytting i kommunen samt ujevne årskull.

Skolenedleggelser bør være siste utvei. Tar politikerne som stemte for forslaget til ny skolestruktur, dette på alvor? Når vi i aksjonsgruppa ved Storhamar har lagt fram regnestykker som viser minimale besparelser, og etterlyst utredninger av flere forhold, møter vi det siste (følelsesladde) argumentet: Det haster å få lagt ned skolen, slik at andre skoler i byen kan bli nye og fine! Vi er visst mest en plage som sinker prosessen.

Men selv om du har dårlig tid til jobben, løper du vel likevel ikke ut i strømpelesten?

Vi må selvsagt bygge nye skoler der det trengs, og på Storhamar trengs det faktisk. Men det virker kunstig at kommunen har så dårlig tid nå. I år etter år har skoler i Hamar fått forfalle under kommunens forvaltning. Det har altså ikke hastet før. I et helt år sto Storhamar-elevene uten lekeapparater. Hastet det ikke for dem?

Det blir dyrt hvis vi allerede nå planlegger med for lav kapasitet. Prisen for å legge ned solide og trygge skolemiljøer, arbeidsmiljøer, nærmiljøer og læringsmiljøer er derimot ubetalelig.

Så igjen: Hvorfor legge ned Storhamar skole? Fordi kommunen har feilberegnet i tidligere skoleutbygginger? Fordi kommunen systematisk synes å ha vært ute av stand til å vedlikeholde byggene der barna våre og de fantastiske lærerne deres tilbringer hver dag?

Handler det om evne, kompetanse - eller prioriteringer? For å sette det på spissen: Man kunne sikkert fått mye vedlikehold for en kommunetopp-årslønn.

Storhamar skole er en av byens mest populære skoler. Hvorfor ikke dyrke og være stolte av gode skole-og læringsmiljøer og samtidig støtte der det trengs?

Det snakkes mye om å framsnakke Hamarskolen, med talende nikk til Storhamar-foreldre som stiller kritiske spørsmål. Men kommuneadministrasjonen og flertallet i kommunestyret har sannelig ikke vist mye stolthet over Storhamar, skolen vår.