«Mellom bakkar og berg ut med havet heve nordmannen fenge sin heim, der han sjølv heve tuftene grave og sett sjølv sine hus oppå deim», sang vi i går høyt i kor. Det svulma i vårt nasjonalromantiske bryst, der vi skuet ut over vårt vakre land med alt det som vi er så stolte av og glade i.

Det norske hus ja, hvordan står det egentlig til? Er det noen voksne hjemme som tar ansvar for husholdningen i dag, og i morra?

Det er mange rom i dette langstrakte huset vårt. Rom jeg har hørt de som fører ordet i jordbruksforhandlingene snakke mye om i det siste. Bare skikkelig dumt at disse rommene er så små; både handlingsrommet, det økonomiske rommet og det politiske rommet.

Det er klin umulig å få til en ny kurs når rommene er så små, påpekes det. I praksis betyr den signerte jordbruksavtalen nå teoretisk bitte-bittelitt ekstra penger i potten til bøndene basert på et tallgrunnlag vi er enige om ikke stemmer.

Noen foreslo en ny husregel om at alle må sitte ved samme bord. At «Upstairs Downstairs» hører fortida til, og at alle fortjener ei rettferdig inntekt. Interessen for dugnad er fallende, og det er uansett lite klokt å satse på matberedskap basert på gratisarbeid.

Det å sitte rundt samme bord viste seg å være vanskelig. Uenigheten rundt bordet ble for stor. De kom ikke til enighet om hvilken tilstand grunnmuren er i, og hva som skal til for å få huset til å stå støtt. De diskuterte også størrelsen på spisskammerset, og hvor godt de kunne stole på at bakdøra til resten av verden ville fortsette å stå åpen.

Siden rommet var så lite, bestemte de som eide det rød- og grønnmalte huset å sende minstemann på gangen. De poengterte at størrelsen på rommene hadde vært enda mindre dersom huset var blåmalt. Siden hus fort kan males om, burde de på gangen dempe seg og kun bruke innestemme.

I salongen satt mediefolket og halvsov. Ikke akkurat det mest spennende tema å skrive om for en urban journalist. Tankene deres kvernet allerede rundt neste langhelg på hytta. Sauemøkk på verandaen, og plagsomme bjeller om natta, ville ikke akkurat bli noe savn uansett.

For å få nok klikk på sakene sine, satt de og funderte på om de denne gangen skulle innlede med klimakrise og rødt kjøtt, eller økte matvarepriser til forbrukeren. Det funker hver gang å gi bonden skylda for begge deler, samtidig som det får kommentarfeltene til å koke.

Sjefene i huset, Jonas og Trygve, stod og speidet ut gjennom vinduene. Trygve likte det han så av kaffedrikking og verdiskaping blant fjell, fjord og daler, mens Jonas stod i egne tanker og skuet lengselsfullt nedover mot Brussel. Hadde man vært tankeleser, hadde man kanskje forstått hva Jonas egentlig tenker på. Hvorfor er han så redd for å sikre at befolkningen får nok mat i en krisesituasjon?

Gapet mellom tallenes festtale og mange bønders virkelighetsoppfatning er foruroligende stort.

Marte Røhnebæk, kommunestyrerepresentant Senterpartiet Ringsaker

Majoriteten i huset lå og døste i sine varme senger. Engasjementet deres for landbruket er labert, så lenge butikkene bugner. Dessuten er det jo klin umulig å skjønne seg på landbrukspolitikk. Når det snakkes om ulike tall og prosentsatser, inntektsutviklingsmuligheter, avtaleinstitutt og realrente, snorkes det før siste ord er sagt.

Det hender seg lufta går ut av meg også, når jeg skal prøve å forstå alt snikksnakket rundt hva samfunnsoppdraget til oss matprodusenter egentlig er verdt. Det hadde faktisk vært mye enklere om Jonas og Trygve, og de som bor på det blå rommet og alle naboromma, hadde banka på døra vår, og spurt oss hva vi trenger for å lage deres daglige brød.

Tatt styringa og overbevist alle i huset om at større rom faktisk er mulig – det handler om vilje og valg.

Hva er det verste som kunne skjedd om vi denne gangen hadde tatt i, vært litt breiale og slengt ei diger regning på bordet?

Og at den hadde blitt innfridd. At vi hadde fått ei ukelønn lik andre i huset? At vi hadde fått råd til å oppgradere fjøs og jordveg, til glede for både folk og fe og traktorer? At vi hadde fått ferie og fritid. At neste generasjon motiveres til å føre livsverket videre inn i framtida? At vi hadde fått økt verdiskaping på bygdene.

Ja, det skulle vel tatt seg ut. Hvordan skulle distrikts Norge sett ut om noen år da? Veldrevet, optimistisk og bærekraftig? Nei, takke oss til små rom der bøndene presses opp i hjørnet av uforståelige formaliteter og nedarva feilslått politikk.

I finstua finner vi eliten i Stresslessen med laptopen i fanget. Med millionlønn og digge betingelser, blir det for dem vanskeligere å sette seg inn i en bondes hverdag enn det det er for en kamel å gå gjennom et nåløye.

Det norske hus oser av høy velstand, det er nyoppussa og trendy. Tar man det i nærmere øyesyn, ser man likevel at særlig nordsida er malingsslitt, og at vedlikehold lenge har blitt nedprioritert. Felles skjebne og mest alvorlige utfordring for hele huset, er den dårlige grunnmuren.

Langs østveggen er en grevling på krigsstien i kornåkeren, og gjør sitt til at fundamentet vakler ytterligere. I sørenden har brønnen tørka ut, og det brunsvidde graset avdekker store svakheter i grunnmuren på den sida også.

Alle i huset er egentlig rimelig fornøyde med boplassen sin. Det er bare det at det er jo ikke noe gøy å bruke penger på det som ligger i bakken, det man ikke ser og som ikke gir noen status i samfunnet. Det virker som om energien må eksporteres for å ha verdi – om det er laks eller strøm.

Derfor fortsetter de ved vinduene, de i salongen, de døsende i sengene, de i Stresslessen i finstua, sitt vante liv. Stundom noen små bekymringer for om det er nok is og pølser å få tak i til 17.mai, eller om krona forblir like lav på utenlandsferien til sommeren.

De på gangen og de i fjøset blir pekt på som irriterende sutrende. Det er nærmest opplest og vedtatt at husleiekontrakta som underskrives hvert år, er så god som den kan bli – den er jo tross alt skrevet i et lite rom.

De som fortsatt sitter sammen til bords, peker fornøyde på trappa som skal ta oss opp til økt sjølforsyningsgrad og tetting av inntektsgapet mellom bønder og andre. De maner til tålmodighet, en opptrappingsplan som for tida beveger seg med museskritt.

Gapet mellom tallenes festtale og mange bønders virkelighetsoppfatning er foruroligende stort.

Mange – inkludert undertegnede - føler seg nå pressa til å gå motsatt vei, og ta gradvise trappetrinn ned. Det er helt nødvendig for å unngå å havne i kjelleren med et brak.

Og det er innmari trist, og føles egentlig helt feil. Norsk landbruk er jo den viktigste ingrediensen i det norske huset sin grunnmur, i tillegg til verdifullt bidrag til forskaling, interiør og eksteriør.

Akkurat den ser ikke resten av husbeboerne. De vil helst leve i nuet, ha det gøy og komfortabelt, tross den skremmende vaklinga. Null stress, de trenger jo bare bestille ei enda bredere bakdør for økte leveranser fra utlandet. Helt til den dagen de vil møte seg sjøl i den døra. Hvis vi da ikke tar til vettet, og tar i bruk et større rom. Aller helst et fellesrom der et allmøte enstemmig går inn for å bruke større del av felleskassa på ny og solid grunnmur.

Da kunne vi leve lykkelig alle dager, i hvert fall med den visshet om at vi er så sjølforsynte med mat som vi har mulighet for å være. I solidaritet med andre hus, og i tilfelle – eller rettere sagt når - bakdøra blir blokkert.