Redaktørene både leser og imøtekommer det nylige utspillet fra Solbjørg Tveiten om kulturjournalistikken noe ulikt, men Erik Sønstelie i OA tar tydelig til motmæle. Jeg tror imidlertid Sønstelie vrangleser Tveiten.

Slik jeg leser Tveiten etterlyser hun ikke gratis PR til kulturlivet, slik Sønstelie synes å tolke utspillet. Det handler om kvaliteten på det mediene faktisk prioriterer å skrive om.

Tveiten sammenligner ikke avisene som helhet med sosiale medier, men nettopp kultursakene. Hun antyder ikke på noe tidspunkt at avisene forsømmer sitt ansvar når det gjelder det som skjer i kommunestyresaler, postjournaler og hos næringsaktører.

Derimot etterlyser hun, med rette, samme seriøse tilnærming til kunst og kulturfeltet. Dette underbygges av den samme rapporten Sønstelie selv viser til; at kritisk, undersøkende journalistikk er et underdekket felt innenfor kulturdekningen i dag.

Skal det endres på, krever det inngående forståelse av feltet, men kanskje også en holdningsendring? Avisene lager neppe «se hvem som var der» når de dekker saker i kommunestyret, eller siste utvikling i sykehussaken.

Redaksjonene må ta aktiv stilling til hvilke verdier de ser av et levende kunst- og kulturliv i samfunnet de er en del av, og skal ta pulsen på, om de ønsker å ta feltet på alvor. God og engasjerende kulturjournalistikk står i sterk kontrast til «hjemme hos, se hvem som var der», og rene profileringssaker.

Det er selvfølgelig vår egen oppgave på Teater Innlandet å snakke til våre omgivelser på en slik måte at vi blir interessante. Vi må selv ta ansvar for å drive PR for vår aktivitet. Overfor publikum og redaksjoner.

Kanskje uteblir de gode engasjerende kultursakene nettopp fordi avisene ikke ser det som et strategisk satsingsområde, eller tar feltet på alvor?

Når en ikke ser verdien av å ha en egen kulturredaktør, som har ansvar for å utvikle en profil og prioritere deretter, og tid til å følge opp saker og feltet på en god måte, bør det kanskje ikke komme som noen overraskelse at kvaliteten uteblir.

Dernest handler det om fagkompetanse, og tid til å utvikle kompetanse om og kjennskap til aktørene i feltet. Jeg er ganske sikker på at ingen av redaktørene i disse avisene ville satt en veterinær til å legge opp elektrisitet i sine hjem. Det synes imidlertid å eksistere en idé i mange norske medier om at alle kan skrive om kultur.

De gode og engasjerende kultursakene har flere sentrale kjennetegn. Den som skriver, har gjort et redelig forsøk på å forstå prosjektet eller saken det skal skrives om; hva avsender vil eller forsøker å få til. Dernest, gjennom gode argumenter, å synliggjøre hvorvidt dette lykkes eller ikke.

Hvis journalisten også evner å sette det inn i en samfunnsmessig kontekst blir det relevant for leseren. Det ligger mye potensiale til debatt i kunsten og kulturen, men det krever vilje og kompetanse for å se det, og evne og vilje til å løfte det inn i en større sammenheng, slik Strøm i HA selv påpeker.

Les også

Ryktene om kulturens død i HA er sterkt overdrevet

Jeg tror imidlertid spørsmålet Strøm stiller i en kommentar blir for enkel. Vi må anerkjenne at det å treffe de få, også er det som gjør at vi treffer et større mangfold. Der avisen heller ser i retning av hva flere velger å bruke sin tid og sine penger på, mottar de store institusjonene (blant annet) midler for å evne å løfte de samtalene som ikke er styrt av penger.

Det er bra, for det er mange marginaliserte grupper og stemmer som ellers ikke hadde fått en plass, og vi hadde fått et fattig ytringsmangfold.

Kanskje uteblir de gode engasjerende kultursakene nettopp fordi avisene ikke ser det som et strategisk satsingsområde, eller tar feltet på alvor?

Thorleif Linhave Bamle

Så spør Strøm videre om kunsten MÅ være viktig for alle? Det avslører en manglende forståelse for hvor mye kunst mennesker daglig omgir seg med. Fra vuggesang og eventyr, til design, film og arkitektur. Listen er lang. Vi omgir oss med og konsumerer kunst og kultur daglig.

Tvert imot tør jeg påstå at det er avgjørende at kunsten eksisterer, og redaktørene skal passe seg for å skape skillelinjer knyttet til høy/lavkultur blant folk.

Den samfunnsmessige betydning kunsten kan ha ble sterkt synliggjort gjennom Ways of Seeing. Et lite teaterprosjekt som sprengte seg langt inn i maktens korridorer og tvang en justisminister til å gå av. Eller nylig gjennom Teater Innlandets Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning, som skapte store debatter langt inn i Den norske kirke.

De debattene gikk våre aviser hus forbi, fordi de var mer opptatt av at det var en transperson som spilte Jesus og politiets tilstedeværelse, enn hvem forestillingen potensielt åpnet kirkerommet for. Her kom den tabloide tilnærmingen i veien for debatten knyttet til kristendommen og folkekirken, om alle de som har opplevd seg utestengt fra kirkerommet og den kristne tro.

Så tolker jeg flere av redaktørene dithen at de ønsker å bli bedre og utvikle seg på kulturfeltet. Det er jo gledelig.