Her er Heidi Lindes «Talte dager», med en samling portretter festet til en skjør rød tråd.

Nærmere tre hundre sider henger på avtrekker’n; en setning på seksten ord, på side elleve, enkelt, men elegant konstruert, korrekt plassert, ytterst på stupebrettet.

Et kakaokrus, en kurv med rundstykker, en skål med eggerøre og en ny gulost feies av bordet og smæsjes utover kjøkkengulvet i en mor-datter-kollisjon. Tenåringen Kaja blir for mye for moren Liv Karin – og datteren forsvinner ut av døra, moren blir igjen, med sin egen mentale oppvask – og forfatter Heidi Linde leier oss på en liten rundtur for å presentere sitt galleri. Det gjør hun effektivt, og når sidetallet viser tjue – så er den jobben, i det meste, gjort – og vi skjønner utmerket godt hvor vi står.

Byggverket «Talte dager» er satt opp etter skolens regler, og historien gis drivstoff gjennom skifte både mellom karakterer og hopping i tid. Stødig gis vi historiene; om Liv Karin, Jonas, Ivan, Ingeborg, Lykke og Kaja …

Det er enkelt å tro på Heidi Linde. Vi er helt inntil en hverdag vi alle kjenner oss igjen i. Men to spørsmål gnager, der vi dilter etter våre nye bekjente: er historiens motor, karakteren Kaja, hennes situasjon og posisjon, gjort tydelig sterk nok? Og hvorfor treffer ikke uroen oss skikkelig?

Beskrivelsen «Norges fremste feelgood-forfatter» er blitt hengende ved Kongsvinger-forfatteren Heidi Linde. Kanskje med god grunn. Historien «Talte dager» burde plaget oss mer. Kanskje ble det litt for rent, pent og ordentlig …?

Terningkast: 4

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00