Det finnes knapt ord som kan beskrive følelsen jeg hadde første gangen jeg hørte det dryppende ekkoloddet som åpner albumets siste og mest kjente låt – det monumentale mesterverket «Echoes». Jeg måtte alltid høre låta igjen og igjen. Ekkoloddet er for øvrig lyden av Richard Wrights flygel gjennom flere effekter, men nok nerdesnakk. Låta består av drøyt 23 minutter med ren skjønnhet fra start til slutt. Etter første del starter et groovy instrumentalparti som senere glir over i en lang, jamrende og abstrakt klagesang. Men frykt ikke – etter hvert kommer Wrights varme keyboard til unnsetning med noen utsøkt delikate akkorder. Akkompagnert av David Gilmours stakkato Stratocaster-rytme og de karakteristiske «plingene» fra åpningen, skaper bandet et av musikkhistoriens mest stemningsfulle og minneverdige partier. Den myke keyboardsoloen gir meg en dyp indre ro, før høy gitar brått vekker lytteren til live igjen, og leder oss over i et siste vers. Roger Waters er ikke altfor synlig på albumet, men til gjengjeld får Gilmour og Wright briljere. På «Meddle» føles dette veldig riktig.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00