Firkløveret starter i en slak oppoverbakke og de første låtene er ikke av dem som vil sitte fast i hjernebarken for alltid. Det blir aldri kjedelig, men sangene som følger levner jo ingen tvil – de kan enda litt bedre.

Men det gjør ingenting at Emma ikke starter helt på topp når de har perlene på snor, ventende rett rundt hjørnet. Tekstene går tidvis litt over hodet på meg, men som oftest treffer de blink, med en nydelig miks av hverdag og alt det ekstraordinære som følger med. Assosiasjonene og bildene som hentes fram av Cecilie Herambs klare stemme, får meg til å tenke på leken Cowboy og Indianer. Stemmen til Hamarjenta kler albumet godt og leder oss forsiktig, men engasjert, gjennom de ni låtene. Hver av dem en historie.

«I tide» kan kunsten å få en til å glede seg litt ekstra til sensommeren. Med en enkel og lettbeint tekst, fungerer den nesten som en liten pustepause. «Marionette» er en bittersøt påminnelse om alt det som er over. Repeterende og vuggende akustisk gitar, et tykt lag med melankoli og en mørk atmosfære, gjør den til en av platas aller sterkeste. «Ta Meg Med» er en flott hyllest til Jokke og Valentinerne.

Er det noe bandets debut har bevist, er det at dette kan de.

«Emma Hegermann søker lykken», skriver de i albumets introduksjon. Jeg tror de har funnet akkurat så mye som de trenger.

Terningkast: 6

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00