«Queen II» har kort og godt en helt unik atmosfære. Bandet var fortsatt ungt og sultent etter debuten året før, men hadde nå bygd inn flere av elementene som skulle gjøre dem til et av verdens største band.

Jeg husker godt første gangen jeg satte på denne skiva på LP: Den lune knitringen ble raskt overdøvet av Brian Mays vanvittige gitarharmonier på den korte introen «Procession», etterfulgt av svært sterke «Father to Son» og minst like fagre «White Queen». Pompøst og overdådig, men fortsatt skjørt og vakkert.

«Ogre Battle» er tidlig heavy metal, mens «The Fairy Feller’s Master-Stroke» er både absurd og eventyraktig.

«Nevermore» varer bare i litt over et minutt, men herre min hatt så trist og vakker! Freddie Mercury med flygel og litt klang – mer trengs ikke for å skape et lite mesterverk.

«Funny How Love is» er en annen perle, hvor Mercury virkelig får brukt det øverste stemmeregisteret. Det låter ungt og vitalt, men samtidig modent.

«Queen II» ga gutta selvtillit, og med de neste LP-ene «Sheer Heart Attack» og «A Night at the Opera» fortsatte den store oppturen.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00