Bruce har alltid representert det motsatte av musikken jeg har hørt på. Mens han har hatt stor suksess med sin jordnære og folkelige poprock, har jeg syslet med min sære, snobbete og selvhøytidelige progrock. De to verdenene kunne ikke blandes – trodde jeg. Men så skjedde det noe: En bra mann stakk innom i anledning 30-årsdagen min. «Nå er det på tide at du får litt Springsteen i samlingen», sa han – og ga meg denne konserten fra 2016-turneen. «Ta deg en god biltur, spill høyt, også ser du hva som skjer», sa han. Jeg var meget skeptisk, men ga det likevel en sjanse. Det skulle jeg ikke angre på! Noen sekunder ut i førstelåta «Meet Me in the City» skjønte jeg at dette var fullt mulig å lytte på. «Two Hearts» føltes sår og vond, men også trøstende. Vakre «Independence Day» traff meg rett i hjertet, og etter «Point Blank» var jeg offisielt Bruce-fan. Jeg må være så ærlig at jeg ikke har mye annen Springsteen å sammenligne med, men jeg liker i hvert fall denne konserten. Nå er Bruce en fast følgesvenn på lange og ensomme bilturer.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00