«Dis» er et album så norsk, ensomt, forblåst og vakkert som det er mulig å skape.

I dag er vi i det mediterende og ganske minimalistiske jazzhjørnet. Dette er musikk man hører mens man ligger på sofaen og sløver med en kopp te en sen kveld. Skiva består for det meste av stemningsfulle låter med Garbarek på sax og Ralph Towner på gitar. Gjennom hele albumet sørger en vindharpe for å skape magisk atmosfære. Særlig på «Viddene» er dette voldsomt vellykket. Jeg lukker og øynene og ser for meg stiv kuling på Hardangervidda midtvinters. En følelse av at man er i ferd med å fryse i hjel, men at redningen er nær. «Skygger» starter med Towners gitar, men preges etter hvert mer av mørk tenorsax og faretruende messingblåsere som minner om tittellåta på Pink Floyds «Atom Heart Mother». Etter tre slanke låter framstår dette kuttet nærmest pompøst i forhold. «Yr» har blitt en gjenganger på Garbareks konserter, og jeg må si at jeg foretrekker de mer kjøttfulle liveversjonene. Med sistelåta «Dis» er vi for alvor tilbake i isødet, noe som pussig nok gir meg en varm indre ro. Skiva anbefales til alle som liker Garbarek som hovedrett uten altfor mye saus og tilbehør.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00