En flokk ungdommer. En hel skole, for å være eksakt. Et konsert hvor publikum har obligatorisk oppmøte. Men Frida tar omgivelsene med knusende ro. Med akustisk gitarplukk settes stemningen til «Vant til stemmen din», og stillheten senker seg over passasjen. Rolig og kontrollert stiger konserten fram. Innlevelsen har som alltid et nært, personlig preg. På andrelåten «Strået», fra debutalbumet Synlige hjerteslag, viser tremannsbandet hvor rikt lydbilde man kan skape med kun tre musikere. Haldor Røynes el-gitar i refrenget gjør faktisk den nedstrippede konsertversjonen mer spennende enn originalen, og sammen med Andreas Løwe bak synthbordet gjør de fraværet av perkusjon ubetydelig.

Praten mellom låtene er morsom og ærlig. Små historier om tanken bak låtene, karrierens oppturer og nedturer, og politiske sleivspark, knyttet til tolkningen av tekstene, binder intimkonserten sammen. Med sjarm og varme får hun til og med motivert elevene til å synge barneregla «Slå på ring», som en innledning til «Så hardt så hardt så hardt så».

Det er ikke snakk om å kjempe om publikums oppmerksomhet. Hun krever den. Det nære, og innimellom ganske såre uttrykket, er forbeholdt minuttene når musikken strømmer ut. Lydmann Ove Nesheim skal også ha ros for å klare å få lyden bra ut i det utfordrende konsertlokalet.

– Det er ikke meg de spør om å lage Ski VM-låta. Da hadde alle blitt skutt, sa Frida, før hun avsluttet med den «tristeste av dem alle», «Livet på glass», fra andrealbumet Ville ord. Og etter fem låter var det slutt. Dessverre.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00