Det finnes knapt noe album med en mer unik stemning enn «Relayer». Årsaken er først og fremst en sveitsisk trollmann på tangenter.

Yes var ikke helt på topp etter å ha gitt ut «Tales from Topographic Oceans» i 1973. Framtiden var uviss etter at både trommis Bill Bruford og keyboardist Rick Wakeman hadde forlatt bandet. Heldigvis dukket det opp en løsning: Inn kom den hårete sveitseren Patrick Moraz, en keyboardist som hadde bemerket seg med sin utsøkte spillestil i Refugee. Yes tok til fornuften, og reduserte den neste utgivelsen til én LP, etter samme modell som suksessen «Close to Edge». «Relayer» er en av bandets mest bemerkelsesverdige utgivelser. Langlåta «Gates of Delirium» er et herlig sammensurium av støy og vakre melodier. Klimakset kommer mot slutten av det frenetiske midtpartiet, når Steve Howes gåsehud-gitar glir over i den praktfulle og melankolske «Soon». «Sound Chaser» gir Moraz mulighet til å briljere med sin karakteristiske Minimoog-synth. For Moraz var Yes-eventyret over i ’76, men jeg er sjeleglad for at han rakk å legge igjen sitt musikalske avtrykk på denne ene skiva.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00