Heidersmenn (2009)

En stillferdig og ganske tilbakeholden debut, som innførte den karakteristiske Bjella-gubben i norsk viseverden, gjerne med adresse Øvre Ål. Det var med dette albumet Bjella framsto som «de tause menns talsmann»; her var det noe nytt, noe ganske rart, selvironisk og upolert. og ganske så finurlig og finstemt i alt det røffe. Men noen salgssuksess ble det ikke.

Vonde visu (2011)

Mørkere og vondere i samme stil som debuten, med kanskje enda større vekt på det tekstlige. Og ganske så kompromissløst, for Bjella er ikke den som gjør det enkelt for seg selv. Sørget også for å gi Bjella både Prøysenprisen, Spellemannpris og Bendiksenprisen.

Heim for å døy (2013)

Avslutning av trilogien som ble åpnet med «Heidersmenn», og med den mørkeste tittelen av dem alle. En litt mer rockete utgave enn de foregående, og den mangler kanskje noe av den overraskende sjarmen fra debuten.

Gode liv (2016)

Bjella har aldri skrevet bedre tekster enn dette. Rotfestet bygdeliv og tafatte gubber, countrypreget og skikkelig røft i kantene. «Vår tids Prøysen er han blitt kalt, og det viser han med dette at det er god grunn til. «Et album som det er ganske umulig ikke å bli glad i», ifølge HAs anmeldelse.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00