Man må ikke høre mye for å skjønne at Gribbene er et band som vil bli husket og hørt på i lang tid framover. Tekstene er enkle, og tonen jovial. Allsangpotensialet stort. Og Marius Roti kan kunsten å fortelle både melankolsk og vittig om livet.

Gribbenes album åpner med «Vi er Gribbene», som gir den halvtimelange plata en pangstart. Låtas tematikk minner vagt om Honningbarnas «Honningbarna er din venn» – dog en mer jovial versjon. Låta er preget av repeterende gitarriff, og et ønske om å ta deg med inn i Gribbenes univers. Og det funker.

Halvveis ut i albumet tråkker «Han som hater» på gasspedalen og fyrer av en førstemann-ferdig-låt som du egentlig ikke vil skal være over så raskt. Et av albumets høydepunkter kommer under «Angst», som fenger med vittig tekst og hard melodi – og virker fryktelig kjent for mange av oss. For husket vi egentlig å låse den utgangsdøra?

Selv om Gribbene ikke revolusjonerer rocken, eller bidrar med mye nytt til sjangeren, gjør de det godt. Og det ferske albumet levner ingen tvil, særlig med låtene «Løpefart» og «Drikker Alene» ferskt i minne, om at dette er et band som vil bli stort både på Spotify og på scenen.

Det er absolutt å anbefale å tilbringe en halvtime sammen med Gribbene og deres debutplate. Jeg tror ikke det hadde skadet å sette den på en gang til, heller.


Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00