Grenis «Pop Noir» svinger mellom lett rock, pop og en mystisk noir som er den nordiske sjangeren verdig.

Det er et intenst og desperat forsøk på å gjenskape et vondt og vakkert bilde av kjærligheten. Det er gode rytmer, saksofonsolo og kor, men også Greni og gitar alene foran mikrofonen. Det er varmt, underholdende og energisk, men kommer til kort i midten av albumet.

Det er rockete og rustikt, men Greni har ikke helt mestret kunsten å fordele det lille ekstra jevnt utover albumet, men start og slutt står sterkt. Når det først når gjennom, er det både vakkert og finurlig. «Bad Sign» er leken, og byr på mye av den samme energiske følelsen som den svenske trioen Peter, Bjørn & John. «Can I Be The Song» er platas roligste, men kraftigste låt.

Den er sår, enkel og kjærlig - slik Grenis debut, i elleve deler, på mange måter kan samles rundt.

Omtalt av Aurora Overland


Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00