«Pawn Hearts» var mitt første møte med Peter Hammills hjertebarn. Jeg var mildt sagt rystet etter å ha hørt gjennom albumet for første gang. Tenk at noe så stygt kan være så vakkert!

Albumet starter sterkt med «Lemmings» og Hammills desperate vokal. «What cause is there left but to die?», gjentar han flere ganger. Mørkt og melankolsk, med grov og upolert David Jackson-sax i bånn.

«Man-Erg» er like solid, med ren vokal oppå sakralt orgel. Harmonien blir avløst av et aggressivt midtparti som virkelig røsker i øregangene.

Det mektigste høydepunktet kommer likevel til slutt: Den vakre melodien i starten av «A Plague of Lighthouse Keepers» har nærmest en suggererende effekt.

Etter 16 minutter bryter helvete løs, med et svært krevende og psykotisk parti. Men ikke gi opp: Avslutningen er noe av det nydeligste VdGG noen gang har produsert. Når Hammill begynner å synge «Oceans drifting sideways ...», da er verden omsider i balanse igjen.

Albumet anbefales folk med høy smerteterskel og sans for skrå, engelsk prog.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00