Som ungt og uvi­ten­de barn på­sto jeg at bass var et kje­de­lig in­stru­ment som in­gen ver­ken hør­te el­ler bryd­de seg om. Det var helt til jeg opp­da­get Rush.

«Hva er vit­sen med bass?» spur­te jeg min far da jeg var åtte år gam­mel. Jeg var bort­skjemt med hå­re­te riff og gi­tar­so­lo­er, og syn­tes bass var håp­løst kje­de­lig i for­hold. Pap­pa sa ikke så mye. Han bare dro meg med ned i kjel­le­ren, fyr­te opp Bang & Oluf­sen-an­leg­get på full guf­fe og sat­te på den råeste mu­sik­ken jeg noen­sin­ne had­de hørt. Et­ter to se­kun­der av åpningslåta «Big Mo­ney» var jeg frelst for evig og all­tid. Jeg had­de ald­ri tid­ligere hørt et band som kun­ne spil­le så tek­nisk kom­pli­sert og fen­gen­de mu­sikk. Og den bas­sen! Hvor­dan klar­te Ged­dy Lee å syn­ge sam­ti­dig som han spil­te hyperkomplisert bass - OG key­board med føt­te­ne? Si­den den da­gen i 1995 har Rush vært mitt ab­so­lutte fa­vo­ritt­band. Og jeg har ald­ri mer snak­ket ned­la­ten­de om bas­sis­ter.

Chris­ti­an E. Berg­heim

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00