Den var en ferdamann fra øst, hannulven som endte sine dager 11. januar på Endelausmyrene i Ringsaker. Den var ute på vandring, og ble til slutt felt av sporene den la igjen i snøen.

Lisensjegere på ski fulgte tålmodig etter innover i villmarka, og i nærheten av Hamarseterhøgda var det slutt. Ulven hadde fått ferten av forfølgerne, stoppet opp, og kikket rett mot børsa. Det var det siste den gjorde. Ei kule sendte femti kilo ulv videre til de evige jaktmarker.

– Det var et prakteksemplar. Et flott dyr, forteller rovviltkontakt i Statens Naturoppsyn, Olaf Tørudbakken.

Han var på stedet for å kontrollere at jakten hadde foregått etter boka.

– I de fleste tilfeller klarer ulven å stikke av, men om man setter ut nok folk på forpost, er det en god mulighet for å ta den, sier Tørudbakken.

Ulven er den tolvte som er skutt på Hedmarken siden 2000. At den skulle bli en del av den offisielle statistikken, var nok ulven utvidende om da den kom til verden.

Men hadde den visst at den var midtpunktet i en opphetet debatt, så glødende at det forekommer drapstrusler og tjuvjakt, så hadde den nok blitt hvor den var. Ikke minst om den visste at en av fem i Hedmark ønsker å utrydde hele arten.

Det var instinktene som fortalte at det var på tide å gå. I Skandinavia består en ulveflokk av lederparet, det vil si mor og far, og de ungene som til enhver tid fortsatt har behov for å bo hjemme.

– Ulven begynner å vandre ut når de er rundt året. Før de er to, har de aller fleste vandret ut, forteller forsker Øystein Flagstad hos Rovdata.

Analysene av ulven som falt på Endelausmyrene, viser at den var halvannet år og ble født i 2015 i Julussareviret øst for Glomma, et sted mellom Rena og Evenstad. Den ble sist observert i reviret 6. desember, noe som betyr at ungkarstilværelsen ikke varte lenge.

– Den går på vandring for å finne en egnet partner og for å etablere sitt eget revir. Men hvorfor noen går så fryktelig langt, har vi ikke noe godt svar på, sier forskeren.

En ulv er nemlig i stand til å tilbakelegge flere hundre kilometer på en uke, og de fleste streifulvene i Norge kommer fra Sverige.

– Det er det generelle mønsteret. Ulven trekker mot sentrum av bestanden. Dermed vandrer den norske ulven østover, og den svenske vestover, sier Flagstad.

Forskeren mottok i fjor en pris for sitt arbeid med å utvikle DNA-analyser som en metode for å overvåke de ville dyrene. Avføring og hår blir viktige instrumenter.

Det er takket være denne databasen at man med sikkerhet kan si at hannulven kom fra Julussareviret.

– Den er også barnebarnet til en immigrant som kom fra den finsk-russiske bestanden i 2007. Moren ble født i Kynnareviret i Våler i 2009, og vandret senere nordover, sier Flagstad

Man ser altså at ulven kan bryte det tradisjonelle vandringsmønsteret øst-vest, noe både ulven på Endelausmyrene og hans mor bekrefter. I 2016 herjet også flere ulv fra revirene i Hedmark saueflokkene i Spekedalen og Sølendalen i Rendalen.

– De dro nordover. Det stemmer ikke helt med øst-vest, så mønsteret er ikke helt statisk, sier Stein Arne Brendryen, rovviltansvarlig i Statens Naturoppsyn i Hedmark.

Brendryen forteller at ulven foretrekker å gå der det er lettest å gå. Den er ofte på søk etter mat, og det er derfor den observeres, eller sporene av den, rundt tettbebygde strøk.

– Normalt sett vil den egentlig ikke være nærme folk. Det er ofte en grunn til at kommer inne ved hus og bebyggelse, som at den har fulgt et hinder som et gjerde. Ulven oppleves sky, og folk ser stort sett spor. Det er ikke så mange som ser en ulv, sier Brendryen, som selv fikk nærkontakt en gang på elgjakt.

–Det kom plutselig to stykker. De mistet ikke fatningen da de så meg, men fortsatte i travet. Det skal mye til for at en ulv mister fatningen, og den er ikke redd eller føler seg truet av folk så lenge den selv har kontroll, sier Brendryen.

Men med en gang vår ulv vandret ut av den vedtatte ulvesonen øst for Glomma, burde den mistet fatningen. Den vandret inn i lisensjakt og en debatt om bestandsmål og regulering.

Forsker Ketil Skogen hos Norsk institutt for naturforskning har gått i dybden og skrevet en rapport om hvorfor ulven stadig stjeler overskriftene.

– Hvorfor er ulven bokstavelig den store stygge ulven blant våre rovdyr?

– Ulven er den sist ankomne, og får dermed mer oppmerksomhet. Jeg husker også en betydelig bjørnekonflikt i for eksempel Trysil for noen år siden, men det har lagt seg, sier Skogen.

Midt på 1800-tallet var det mange tusen ulv i de norske skogene. I 1966 ble dyret etter intens jakt erklært utryddet i Norge og Sverige. Men på 80-tallet kom et par nordfra, fra den finsk-russiske bestanden, og på 90-tallet kom enda to par. Etter det har ulvebestanden vokst sakte, men sikkert, og i dag teller den norsk-svenske bestanden om lag 430 dyr. Rundt nitti har helt eller delvis tilhold på norsk side.

Samtlige individer som lever i dag kan føre sin stamtavle tilbake til disse tre første parene. Det betyr innavl.

– Det er et problem for hele den skandinaviske ulvestammen, sier Øystein Flagstad.

– Vi ser det helt tydelig på valpekullene, de får et mindre antall unger. En ulv kan få så mange som 11, gjennomsnittskullet her er 4 til 6 valper. Det fødes også en del sterile hanner, og det er noen misdannelser. Men disse vokser sjelden opp, påpeker Flagstad.

Ulven på Endelausmyrene hadde fire søsken, to brødre og to søstre. Og han vokste seg stor og sterk.

– Det var en relativt stor ulv. Ikke uvanlig stor, men i godt hold. Vi har totalt registrert 15 ulver som veide over 50 kilo, opplyser forsker Flagstad.

Men sist ankommet og bekymringsverdige familieforhold er langt fra hovedårsakene til at ulven engasjerer.

– Ulven berører flere interesser på en gang. De andre rovdyrene berører først og fremst beitebruk, sier NINA-forsker Skogen, og nevner at nasjonalt har jerven større appetitt på sau enn ulven.

– I Hedmark og Akershus er for eksempel jaktinteressen veldig sterk, og ulven gjør visse måter å jakte på vanskelig. Man bør for eksempel ikke slippe løs hunden i et ulverevir, sier forskeren.

Men Skogen har konkludert med at det kanskje ikke er dyret i seg selv som egentlig er det store problemet.

– Det er viktig å få fram at det også i områder hvor det er ulv, er mange som godtar den og liker den. Det er også mange som rett og slett driter i hele ulven. Men for dem som føler den som en trussel, er det ofte en del av en større pakke. Folk med dype røtter i tradisjonell utmarksbruk ser mange trusler mot måten de ønsker å leve på. Det er mye mer som står på spill enn selve dyret, hevder Skogen.

For han mener å kjenne igjen en annen konflikt. Konflikten by mot land, og om hvem som skal kontrollere utmarka. Det handler om sentralisering, nedleggelser, fraflytting og til sjuende og sist råderett over naturressursene.

Rovdyrforvaltningen oppfattes som del av en urban kultur som medfører drastiske endringer i naturforvaltningen, og som en trussel mot tradisjonell bruk av utmarka. Ulven har blitt et symbol på storsamfunnet som overkjører distriktene.

– I det østlige Hedmark er det tradisjonelle arbeidsmarkedet i den ressursbaserte økonomien nærmest i full oppløsning, sier Skogen.

– Ta for eksempel fangstbegrensningene som innføres i sportsfisket, det er en del av det samme bildet. En del er veldig bekymret for endringer i holdningene til naturen, og opplever det som i strid med deres interesser. Det innføres mange slags begrensninger, og det oppleves som et angrep på den tradisjonelle utmarkskulturen, sier forskeren.

Forskerne er uenige om akkurat når, men for mange titusen år siden ble mennesket og ulven bestevenner. De fant hverandre ut ifra forskjellige behov. Kanskje var mennesket for ulven en forutsigbar kilde til mat, og kanskje var ulven for mennesket en god jaktkamerat.

Familien til ulven som endte sine dager i Ringsakfjellet, får nok aldri beskjed om bortgangen, men debatten om deres framtid vil garantert rase videre.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00