På ungdomsskolen var vi en gjeng gutter som feira bursdagen til kameraten vår. Stemningen var høy – vi hadde spleisa på gullfisk i bursdagsgave, og det var en artig kveld. Helt til en flaske ble dratt ut av skapet.

En flaske chilisaus av chili-ekstrakt. Bursdagsbarnet introduserte sausen som «verdens nest sterkeste chilisaus», «ulovlig i EU», også videre. Jeg husker ikke hva den het, men det var i alle fall bilde av en revolver på etiketten, sammen med diverse advarsler – som det ikke var så nøye med, for det kunne da ikke være så ille?«Tar noen en teskje for en tier?», var det en som foreslo. Jeg kunne vel gjøre det, jeg. Nysgjerrigheten og «karsligheten» tok vel litt overhånd - For det kunne da ikke være så ille?

Første sekund merka jeg ingen ting annet enn smaken. Andre sekund begynte det å krype noe utover tunga mi. Tredje sekund sto hele kjeften min i brann – og jeg skal love deg at denne «verdens nest sterkeste chilisaus-revolver-ulovlig i EU»-greia svei. Det var svært ille. Det var ikke til å holde ut. Tårene pressa seg fram, jeg begynte å svette – jeg var i chili-skjærsilden og løp rundt der inne på kjøkkenet i fyr og flamme.

Resten av kvelden var ikke så artig. Jeg ble sittende med hodet i en bolle med vann, som var det eneste som lindret godt nok der og da til at det skulle gå an å leve i chili-skjærsilden. Melk, yoghurt eller rømme, som er det anbefalte i sterke mattilfeller, funka ikke godt nok mot brannen. Jeg ble sittende der sammen med den nye gullfisken. Vi begge lå og duppa i hver vår bolle med vann for å overleve.

Tier’n for bryet, den ble brukt med andakt.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00