At de fire tidligere Mino-bøkene skulle få en samlende avrunding, må ha vært en rimelig halsbrekkende oppgave. For trådene er mange, og trekker i mange retninger, fra starten med «Mengele Zoo» via «Himmelblomsttreet» og «Afrodites basseng», til «Chimera». Samlet utgjør det en serie med et veldig spenn, både i tid og sted, persontegninger og miljøer. Og nå samles det alt i et veldig sluttspill.

«Så la gå at Zoo Europa» ikke er den beste enkeltromanen i serien. Men den bidrar sterkt til å gjøre serien til et av hovedverkene innen den norske romanen de siste 30 årene.

Oppsummerer

Det er ikke til å unngå at en del stoff synes kjent fra før, og det blir en del gjentakelser undervegs. Det er noe av omkostningen ved å samle og oppsummere så mye stoff til en samlende helhet.

En må ikke nødvendigvis ha lest de foregående fire romanene i serien for å ha utbytte av «Zoo Europa». For Nygårdshaug har vært raus i henvisningene til det som har skjedd. På den annen side får en utvilsomt langt større utbytte både av serien som helhet og av denne siste boka ved å lese dem i sammenheng.

Rå og brutal

Som framtidsroman er «Zoo Europa» mørk, rå og brutal, til tider på grensen til det groteske. Framtida er på ingen måte noe hyggelig sted verken i denne romanen eller i serien. Og en skal lete langt etter lyspunktene, selv om de finnes. Samtidig trekkes det klare trekkes også linjer til vår egen tid, inkludert terrorhandlingen til «en gal nasjonalist, nynazist, som sprengte en bygning i Oslo og etterpå dro til en øy og skjøt ned, drepte et stort antall ungdommer». For galskapen som preger framtidsskildringen er ikke fjernere enn som så fra vår egen virkelighet.

Først og fremst er serien imponerende konstruert. Skildringen av en sivilisasjons sammenbrudd er bredt opplagt med et veldig spenn. «Europa Zoo» rommer også språklige lykkegrep som er blant det beste Nygårdshaug har skrevet. Til å være så fæl og grusom, er «Zoo Europa» likevel en nytelse å lese.

Terningkast: 5

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00