Det opplever hovedpersonen Kristoffer i Helene Guåkers nye roman. Samme dama har for øvrig andre egenskaper enn å slå gnister; hun har i tillegg djuptblå øyne med noe grønt i, «som Einafjorden på en brennheit sommerdag».

For visst er «Sveiseblink» en roman der mye handler om råning, mekking og gutteprat. I så måte fungerer den som en videreføring av «Kjør» – Helene Guåkers debutroman. Men «Sveiseblink» rekker atskillig videre, for den handler om vennskap også, og ikke minst om noe som nesten kan minne om forelskelse, med ei skinnende jente fra Kolbu i sentral rolle.

«Hva er det som er så spesielt med hu der da?» spør en kompis. «Jeg vetta faen!» sier Kristoffer, men han vet det så godt. «For det første er hu spesiell. For det andre er hu jævlig spesiell.»

Og det er nettopp dette forholdet som er med på å gi romanen både sjarm og trøkk. Langt på veg har Helene Guåker skrevet en kjærlighetsroman. Og det har hun gjort med stil.

For den røffe formen hennes gir rom for atskillig følelser. Og spenningen mellom det som ikke kan sies og det som sprenger seg på, har hun aldri framstilt bedre enn denne gangen. Det samme gjelder skildringen av vennskap; også det formidles i den samme røffe tonen, men med underliggende alvor.

Dessuten oppdager Kristian at det er praktisk å kjenne ei jente med strømpebukse. For den kan han bruke til å fikse viftereima på bilen.

(Terningkast: 5)

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00