Den gåtefulle tittelen fører an, og jeg har fått hodet fullt av komplekse spørsmål. Hva handler denne debutromanen om? undrer jeg idet et nøkkelord deiser ned: «Desillusjonert». Slik jeg på en måte føler meg, men mest på vegne av hovedpersonen. For hvem er egentlig Zygmunt Svensson, og hva vil han i livet sitt? Så mange antydninger, og mannen forblir merkelig anonym. Mystisk.

Et og annet vet jeg likevel. At han er mye alene. I seg selv og sammen med andre. Isolert fra verden på et vis, og ensomheten ansporer ofte til tankeutflukter og detaljerte observasjoner. Og selv om de kan virke rent objektive, kan de være sterkt farget av øyet som ser, for informasjonen leseren forsynes med fordufter i det diffuse. Iallfall for meg. Jeg fornemmer en essens som svinner idet jeg er i ferd med å fange den.

Det er liksom setningene svever over og svømmer under linjene samtidig, og det oppleves litt irriterende. Men paradoksalt nok gjør nettopp dette uforløste boka så genuin. Sørgelig, bunnløs og likefullt lekende. Fengslende. Anelsen av en sammenheng mellom de mange begynnelsene og avslutningene.

For tekstene kommer ryddig i rekker, og i de flerfoldige småhistoriene er stilen konsis. Men jeg gjenkjenner et eller annet, noe såre enkelt og likevel helt ubegripelig. Og jeg betas av ordene og vendingene Fjell formulerer så elegant. Og hvis noen hadde bedt meg avsløre hva jeg mener om boka, kunne jeg svart: Særegen! Og at det spesielle begeistrer meg.

Terningkast: 6

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00