Samtidig som jeg leste om Utdanningsforbundets årsmøte i Innlandet, tok jeg meg en tur innom Høyres nettsider for å lese om skolepolitikk.

Der står det at «vi» må «stille krav til lærerne slik at undervisningen blir innholdsrik og relevant for elevene.» Med all respekt, og tolket i aller beste mening: Her faller Høyres skoleanalyse fra hverandre.

Lærere jeg kjenner, er dyktige og samvittighetsfulle. De jobber hver dag med upåklagelig innsats for å skape god og treffende undervisning så elevene kan trives og lykkes.

Det viktigste vi kan gi dem, er tillit. At vi, både politikere og andre som uttaler seg offentlig, og foreldrene, støtter dem og anerkjenner den viktige jobben de gjør for barna våre. For i motsetning til hva høyresiden implisitt stadig hevder, mangler det ikke på kvaliteten hos lærerne i norsk skole.

Siden Erna Solberg kom til makten og lanserte sin visjon om «drømmelæreren», har hun og høyresiden dessverre målbåret en undertone av mistillit mot lærerstanden i Norge.

Tydeligst kom det til uttrykk med deres massive avskilting av over 30.000 allmennlærere i 2015.

At Høyre har nedfelt «Dyktige lærere» som et punkt i sitt partiprogram, sier også sitt. Ved å stadig bli omtalt som ukvalifisert, fratas lærerne sine viktigste verktøy i jobben: Tilliten fra foreldre og elever, og autoriteten som de er helt avhengige av. Dette bør være elementært.

I innledningen til valgkampen på Høyres landsmøte i mars hevdet Erna Solberg at en «god lærer» er den viktigste innsatsfaktoren for å utjevne sosiale forskjeller. Med dette har Høyre-lederen satt en foreløpig rekord i den etter hvert så populære rikssynserøvelsen å velte ansvar som hører til helt andre steder, over på skolen og lærerne.

Sosial utjevning krever ganske enkelt en omfordelende og sosialt utjevnende politikk. Men å velte ansvaret for store samfunnsproblemer over på skolen, som skolen hverken har skyld i, er rigget for, eller har ressurser til å løse, må man slutte med.

Fra politikeres ståsted handler skolepolitikk først og fremst om å allokere ressurser. Det krever iblant tøffe prioriteringer, særlig på lokalt nivå.

Ansvaret for kvaliteten i skolen kan vi i stor grad overlate til våre dyktige lærere, og så bør vi politikere spørre dem hva deres behov er. Jeg håper vi i alle fall lokalt i Stange kan være tverrpolitisk enige om det. For skolen blir best hvis politikere lytter til dem som både kan og bryr seg mest om skole: lærerne.

På overordnet nivå er SV tidvis blitt kritisert av høyresiden for å ikke være nok opptatt av kunnskap i skolepolitikken. Det er feil.

Men vi, og særlig jeg, er også opptatt av at barndommen skal være god. Utdanningsinstitusjonene skal ikke bare forberede den oppvoksende slekt på å bli produktive voksne i arbeidslivet. Siden skole og barnehage er en så stor del av barns liv, må de ha det godt den tiden de er der.

Det gjelder alle barn. Og det gjelder fremfor alt i Stange kommune, hvis jeg får bestemme. Hvis du er enig i det, så stemmer du gjerne SV i kommunevalget den 11. september.