Etter å ha sett et par avsnitt av "Kompani Lauritzen Tropp 1" og sett uttalelser fra noen av deltagerne etter de har vært i kompaniet noen uker, har jeg fått bekreftelse på mye av det jeg tidligere har tenkt om måten vi oppdrar våre barn og innretter norske skole på.

Å lære seg mestring, å komme seg gjennom utfordringer og å ta ansvar for både seg selv og ikke minst andre, det burde være det førende når vi oppdrar og skolerer barna våre.

Å fjerne karakterer, å fjerne lekser, å fjerne fraværsgrense i skolen, å la ungdommen feire russetid så lenge og slik de selv vil - eller på annen måte fjerne krav til elevene til å mestre og ta ansvar for seg selv om sine omgivelser, det kan jeg ikke med min beste vilje fatte at noen politikere snakker høyt om. Det er i beste fall misforstått "godvilje".

Et godt liv handler ikke om å komme lettest mulig til alt, å være skjermet fra utfordringer og motgang - det er og blir uansett en del av virkeligheten som vi må lære å takle, alle sammen.

«Det er mye kjærlighet i et nei» - det er mye omsorg i grensesetting, å bli stilt krav til, å bli stilt foran tydelige og sunne forventninger.

Det er mye snakk om all forventningspresset som dagens ungdom opplever. Man kan spørre seg om de forventninger man da snakker om er fra rette del av omgivelsene?

Når vi til stadighet fokuserer på sosiale medier og influensere, der en del av dem i all sin nåværende «perfeksjonisme» nærmest gjør det trendy å ha hatt psykiske problemer og rusavhengighet på CV-en, så glemmer vi å fremheve hvilken rolle foreldre, familie og skole i større grad burde ha som retningsgivere for barn og ungdom.

I stedet opplever vi en foreldregenerasjon der mange er livredd for å gjøre feil ved å sette grenser og stille krav; noen mener det er skolens oppgave å oppdra barnet deres og dersom barnet trør feil er det først og fremst skolens skyld.

Slik handlingslammes også mange lærere når de egentlig har mest lyst å drive med det skolen skal drive med: Gi barna og ungdommen kunnskap og kompetanse til å klare seg i voksenlivet – med de utfordringer og kjipe perioder som faktisk hører til virkeligheten.

For foreldre og foresatte og lærere i barnehage, skole og videregående skole er det på tide å få selvtilliten tilbake, å ta på seg lederskapet igjen.

Ungdommene som har vært gjennom Kompani Lauritzen forteller på ulike måter hvordan de har utviklet seg enormt fra å ha lite kontroll på seg selv og livet generelt, liten selvtillit, vanskelig for å stå i utfordringer og lite ansvarsfølelse i forhold til andre – og priser seg lykkelig for å ha fått være med i TV-serien.

En anonym skribent skriver under psevdonym «Lektor 27283» i Aftenposten: «Vi trenger med andre ord mindre av medisinen «puter under armene» og mer av medisinen «dette klarer du – selv om det er slitsomt og kjedelig». Det er på tide å streke opp de svake rammene i norsk skole og få læreren tilbake som autoritet i klasserommet. Ikke som en forhistorisk slem mann med frakk og pekestokk, men som en autoritet med både varme og humor som tør og får lov til å si hvor skapet skal stå».

Jeg har i grunnen bare én kommentar: «Amen»!