I forkant av det som kan bli det mest åpne kommunevalget på lang tid på Hedmarken er det hektisk på sekretariater og partikontorer. I januar ble Lene Frydenlund Arnesen valgt inn i Stange kommunestyre for Ap. Ti måneder etterpå melder hun seg ut, fordi hun ikke lenger er enig med partiet. Ektemannen gjorde det samme i mai.

Aps linje om å ikke røre skolestrukturen i neste periode trekkes frem som en utløsende årsak for at de to folkevalgte går til Nærmiljølista med ordførerkandidat Paal Ravnaas i spissen. De er ikke de første, og trolig ikke de siste av nokså ferske folkevalgte som har stilt seg til disposisjon for lister som er i formingsfasen.

Et ønske om å forandre er en grunnleggende drivkraft for at folk engasjerer seg politisk og stiller til valg. Men det krever tålmodighet og politisk håndarbeid å få forankret ny politikk som reelt endrer kursen i tradisjonelle og toneangivende partier.

Slik er det ikke minst lokalt. Med en sammensveiset kjerne og en sterk og sosial partikultur, kan det virke som om partier flest ender med å bli nokså konservative, uansett politisk farge. Politikere som en gang kom fra grasrota og var tett på opinionen og tidsånden, erfarer i takt med stigende alder flere sider ved å forvalte ansvar og makt.

Ikke minst hva som skjer når saker blusser opp og vekker kamplysten i nabolag eller bydeler som berøres av forandringer. Som vi har sett eksempler på, kan nyinnmeldte ensaksforkjempere trenere eller stanse fremdrift eller iverksettelse, gjennom et stort oppmøte på et viktig medlemsmøte. Denne formen for aksjonsdemokrati kan frustrere både velgere og medlemmer. Men det er demokrati.

Det er også helt legitimt å gjøre som Tangen-paret, og se om de kan få mer påvirkning på en sak de brenner for, et annet sted.

Partipisk og forutsigbarhet i programmet kan virke både umoderne og tungrodd. Det tar lang tid å reagere, selv når mye tilsier at man kanskje burde lukte kaffen og gjøre akkurat det. Samtidig gir det å stå sammen på kjøttvekta også gjennomføringskraft, noe man trenger være et styringsparti med langsiktige perspektiver.

Ved forrige lokalvalg var det motstanden mot bompenger som mobiliserte til opprør. Uformelle ledere ble stemt inn i kommunestyrer over hele landet, der de i varierende grad lyktes med sin fanesak. Alt annet ble løst ad hoc. Nå har partilagene som poppet opp under paraplyen Folkeaksjonen Nei til mer bompenger mistet både partileder og navn, og store profiler har forsvunnet.

Med kraftkrisen har ferske Industri- og næringspartiet på kort tid fått flere medlemmer enn Venstre. Fortsetter veksten kan de bli like store som Bompengepartiet ved valget neste høst.. Retorikken er at de er et parti for helt vanlige folk, i kontrast til de partistifteren omtaler som "oppdrettspolitikere".

Det høres kjent ut. Og ensakspartier behøver ikke å være mer populistiske enn vi har sett selv regjeringspartier bli. Målet å få en sak på dagsorden og de andre til å justere sin politikk, er ikke verre enn å søke makt med for store løfter. Eller for stramme tøyler.

Begge deler gjør det vanskeligere å få stabile og handlekraftige styringsflertall, i en tid da vi virkelig kan trenge det.