Har du hørt historia om mannen som ble lagt i koma i 2019, og som ble vekt opp i september i år, i 2022? Ikke det? Han våknet opp uten visshet om koronaen, krigen i Ukraina, hadde gått glipp av energikrisen, dyrtid, stigende renter og inflasjon. Han trudde fortsatt at Erna var statsminister.
Og der startet han sin nye hverdag.

Det er en skeiv start på et nytt liv, kan man si, men slettes ikke originalt. Mannen hadde vitterlig vært nedstengt i tre år, ikke frivillig riktignok, og kunne jo ikke vite bedre. Han hadde ingen forutsetninger for å kunne diskutere dagens utfordringer i sanntid.

Hva har denne historia med noe som helst å gjøre?
Ikke enkelt å forklare sånn uten videre, men her er det jeg tenker. Det er som om dagens debatt, og den mengde folk som deltar med sterke synspunkter, har hoppet over det nye premisset, det som rammet oss fra koronaens innmarsj til en prisstigning på tett oppunder åtte prosent.

Borte er krigen i Ukraina, borte er den latterlige billige strømmen, og fullstendig fraværende er ideen om at Norge er en del av verden.
Vi er rett og slett opptatt av at vi skal ha det som før, fordi vi er verdens rikeste land, uavhengig av krig og faens oldemor.
Oppslutningen om dagens regjering nærmer seg faretruende null, og arbeiderpartifolk renner over til Høyre, SV eller Rødt.

Vi har et Høyre som sitter rolig i båten og lar Støre og Vedum ro.
De har null å fare med, de har ingen ideer om verken å sette ned renta, kutte avgifter eller bidra mer til strømregninga, de sitter bare rolig og venter på solnedgang.

De piper litt om støtte til mellomstore og små bedrifter, og er mot å skattlegge rikinger.
I tillegg til at de nå vil øke barnetrygden med kr 8,22 pr barn pr dag. Og senke skatten for deg og meg med kr 21,92 pr dag.

Men ellers: De bare ler og venter på kommunevalget i 2023 og stortingsvalget om tre år. Og hva skal de bidra med da? Hvilken snuoperasjon er det da vi vil bli vitne til? Hva er det de sier som gjør at 33 % av oss tror at Erna vil ordne dette?

Jeg leste forleden en sak om populismens rolle i Europa i dag. Den brer om seg, men kan ikke bekjempes uten at vi tør å drøfte årsakene til fenomenet. Politikk handler ikke om å ha rett, men om å få rett. Slik sett er regjeringens håndtering av den sammensatte krisa som rir oss betryggende fri for populistiske innslag.

Stundens alvor inviterer ikke til løsmunnet prat, eller stå trygt plantet med begge beina i løse lufta. Men hvis man ikke tror at situasjonen er alvorlig, ja så blir heller ikke løsningene til å forstå. Og det er kanskje det vi ser?

Og midt oppe i dette bryter det marginaliserte Ap ut i strid om en tidligere nestleder som nærmest har etablert ei skyggeregjering med senter i Nidaros.

Dette oraklet i Trøndelag etablerer nå sitt eget nasjonale lokallag som skal forfekte de sanne sosialdemokratiske grunnverdier og ideologi, som igjen skal få oss andre med på ei reise der temaet skal være de viktigste ting for folks liv i Norge.

Det hamres løs på egen regjering(eller er det det?) i ei krisetid mens han bedyrer at det er i den gode saks hensikt.
Sakte, men sikkert, brytes tilliten til de ansvarlige i dette landet ned. Nidaros sosialdemokratiske forum er Norges største Ap-lag, folk fra hele Norge strømmer til for å styrke Arbeiderpartiet.

Og midt oppe i dette bryter det marginaliserte Ap ut i strid om en tidligere nestleder som nærmest har etablert ei skyggeregjering med senter i Nidaros. 

Erik Kristiansen

Er det virkelig slik det forholder seg? Er det derfor han holder på med dette? Til sammenligning har vi Stange cirka 550 medlemmer.
Hva skal vi med medlemmer fra Namsos, Bodø eller Vennesla når vi skal diskutere og vedta budsjettet og skolestruktur i Stange kommune, de viktigste ting i folks liv i Stange? 2.000 medlemmer fra hele landet i Stange Ap, hva skal vi med det, bortsett fra å ta makta når Innlandet Ap har sine årsmøter?
Er det spesielt demokratisk for oss som bor i Stange? Alle skal riktignok med, men hva skal alle være med på?

Nå sier Giske at "Aps vei til ny tillit er å være nære folk, og vise at vi slåss for at folk skal klare regninger og ha en trygg jobb og pensjon som ikke spises opp av prisstigning".

Og det er jo tøft sagt, og sikkert korrekt ideologi. Det er ikke en spesiell vanskelig øvelse å strømme til slike strålende formuleringer.
Det er som jeg pleier å høre fra noen folk jeg kjenner, når jeg sier at Bergen er en ganske stor by på vestlandet, og svaret er: "det syns vi ikke". Nei, vi syns ikke at det er slik, og det er vi imot.