• GRANATSPLINTER: Grete har tatt vare disse granatsplintene som traff en i leiren. Skuddsikker vest reddet trolig vedkommende. Foto: Privat

Vi skal helt tilbake til 1995, til de voldsomme krigshandlingene i dagens Bosnia-Hercegovina. I den muslimske byen Goražde hadde Norge en kirurgisk enhet som skulle støtte den britiske FN-styrken der. I denne enheten på 11 personer var den da 48 år gamle Grete Ellefsplass Olssen med som operasjonssykepleier.

– Vi kom dit første gang i månedsskiftet januar/februar, det var snø, is og veldig kaldt. Leiren besto av containere som fungerte som sykestue, samt militære telt der de etter hvert måtte både spise, sove, lage mat, tørke tøy og oppholde seg. Snøen gikk over til regn.

Grete grøsser når hun forteller om gjørme og møkk over alt.

FANGET I BYEN

Det neste oppholdet i Goražde startet 22. april og var ment å vare i tre-fire uker. Det ble så helt annerledes.

I begynnelsen var det forholdsvis rolig i byen. Men på toppene rundt byen var det serbiske styrker som etter hvert intensiverte angrepene inn mot byen. Sivilbefolkningen, den britiske bataljonen og den norske sanitetstroppen var fanget i byen. De hadde havnet midt oppe i det som siden er blitt kalt våroffensiven i Bosnia. I slutten av mai var den på sitt aller verste.

– Det kan nesten ikke beskrives hvor ille det var. Det var skudd og granater hele tiden. Granatsplintene hvinte rundt oss. De dagene det var på verste forsøkte jeg å telle granatnedslagene, men det var helt umulig. Vi gikk med skuddsikre vester og hjelmer, og vi måtte stort sett holde oss innendørs. En natt måtte vi evakuere leiren i stupende mørke. Vi gikk fem-seks timer ut i skogen og vi var der i to dager før vi måtte returnere til leiren og gjenopprette den kirurgiske enheten på et trygt sted. Jeg kan huske den uhyggelige stemningen, vi måtte være helt stille og vi kunne ikke bruke lys. Da ble vi beskutt.

I ly av nattemørket flyttet de utstyret fra sykestua til kjelleren i et utbomba hotell.

Den norske kontingenten skulle ha avløsning, men kom seg ikke ut. Den nye kontingenten kom seg ikke inn i byen. De hadde ikke kontakt med hovedbølet, og det gikk lang tid før de klarte å etablere kontakt til Norge.

– Da jeg endelig fikk to minutter telefontid hjem, var de bare opptatt av vårflommen hjemme, sier Grete.

– Nå kan hun le av det.

Da den norske enheten dro til Goražde, måtte de gjennom mange sjekkpunkt. Soldatene forsynte seg med det som måtte finnes av luksusartikler som såpe, kjeks og annet. Fotoapparat var det strengt ulovlig å ha med. Men Grete hadde gjemt et lite fotoapparat i BH-en og har i dag massevis av bilder fra oppholdet.

– Men du vet, det er masse bilder fra de dagene vi smilte og sola skinte. De dagene vi var livredde og bare konsentrerte oss om å holde oss i live, de er det ingen bilder fra ...

Grete skrev også dagbok under hele oppholdet.

– Når jeg leser det nå, skjønner jeg hvor redd jeg egentlig var.

GALGENHUMOR

Nøden var stor i Goražde. Det merket også den norske kontingenten. Hvis de vasket tøy og hengte det ut uten å passe på det, var tøyet som regel borte når de kom for å ta det inn.

– Mange dager var det farlig å bevege seg utendørs. Det er merkelig hvordan en lærer seg å leve under slike forhold. Det ble mye galgenhumor som holdt oss oppe, sier Grete.

Etter 72 dager uten nye forsyninger, begynte det også å bli dårlig med mat og utstyr i leiren.

Hun kan ennå kjenne på gleden 2. juli 1995. Da kom endelig den norske avløsningen og den norske hardt prøvede, kirurgiske enheten kunne dra ut.

Grete hadde permisjon og dro hjem – og rett på landsskytterstevnet der datteren Gyda Ellefsplass Olssen skulle konkurrere. Siden dro hun tilbake i tjeneste, men nå bare til Tuzla. Etter hvert ble hun oversykepleier og kaptein, og hun ble der til 1. mai i 1996. Det ble ikke flere utenlandsoppdrag, hun søkte heller jobb som avdelingssykepleier i Rena leir og fikk den.

Men de 72 innestengte døgnene i Goražde kommer hun alltid til å ha med seg.

Tilbake i Goražde

– Jeg glemmer det aldri, men jeg har fått det mer på avstand med årene, sier Grete Ellefsplass Olssen, som synes Forsvaret var flinke til å følge dem opp da de kom hjem, med flere samtaler og samlinger.

8. mai får hun den høythengende innsatsmedaljen sammen med de 10 andre i den kirurgiske enheten. Hun gleder seg til å se dem igjen etter alle disse årene.

Faktisk var hun sist høst tilbake i Goražde, invitert med på veterantur med Forsvaret.

– Jeg kjente igjen stedet der leiren vår sto den gangen. Det var veldig rart å se det igjen. Nå dyrka de marka, og vi kunne reise fritt inn til byen. Vi besøkte også det lokale sykehuset og hilste på mange av dem som jobbet der under krigen. Det var svært spesielt og gjensynsgleden var stor, sier Grete Ellefsplass Olssen.

Klikk for kommentarer
Hva synes du? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver. Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.
Facebook-kommentarer:

HA-redaksjonen overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl 08 og 22. På natten er det stengt for kommentering.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.