I vår vedtok Stortinget nye bestandsmål for ulv på 4–6 ynglinger, der også ynglinger utenfor sona teller med. Grenserevir skulle også telle, med en faktor på 0,5. Hensikten var å få et bestandsmål som tar hensyn til all ulv som befinner seg i Norge, å redusere belastningen for dem som må leve med ulv og ta ut et større antall ulv enn man har gjort til nå.

Derfor var det gledelig og helt i tråd med Stortingets intensjon, da rovviltnemndene åpnet for felling av 47 ulv innenfor og utenfor ulvesona. Gleden ble imidlertid kortvarig.

Tirsdag ble det klart at lovavdelingen i Justisdepartementet har konkludert med at det ikke finnes grunnlag for å felle ulv i fire konkrete ulverevir fordi det ikke foreligger tilstrekkelig dokumentert skadepotensial på husdyr og tamrein. Klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen gir derfor ikke tillatelse til felling av 32 ulv, og lisensfellingskvoten er dermed redusert fra inntil 47 til 15 ulver.

Det innebærer i praksis at ulveforliket ikke kan ansees som noe annet enn dødt, etter kun et drøyt halvår. For det foreligger ingen tvil om at dette er stikk i strid med Stortingets intensjon. Den var at belastningen skulle ned. Nå åpner man i stedet for frislipp av ulv i områder hvor det ikke lenger er beitedrift. Det betyr også at bestandsmålet i realiteten er helt irrelevant, og at den politiske debatten er gjort overflødig. Det er ikke minst et demokratisk problem.

Man kunne ane lunten av dagens beslutning tidligere i høst da Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum stilte et skriftlig spørsmål til Vidar Helgesen om hensyn til tap i jaktbasert utmark ved fastsettelse av fellingskvoter for ulv. Helgesens svar slo fast at skade på vilt ikke gir noe grunnlag for felling. Det skapte betydelig usikkerhet ved om den totale belastningen med ulv faktisk skulle ligge til grunn, slik Stortinget hadde ment at det skulle gjøre.

I dag fikk vi svaret. Det mange fryktet, var helt reelt. Den totale belastningen med ulv er i praksis gjort helt irrelevant for hvor mange ulv som skal felles, og for hver saubonde som gir seg, kan ulven fortsette å vokse fritt.

Årsaken til det er ganske enkel. Det er stadig færre områder der ulven utgjør et skadepotensial for beitedyr, fordi stadig flere sauebønder med dyr på beite gir opp på grunn av ulv. Hvis det kun er skadepotensial på husdyr og tamrein som skal være grunnlag for felling i hvert enkelt tilfelle, så betyr det at ulvebestanden kan få vokse fritt i områder uten beitedyr, helt uavhengig av bestandsmålet. Da blir ikke belastningen mindre. Den blir tvert imot mye større.

Det er også verdt å bemerke at flertallet i næringskomiteen i sin uttalelse til Ulvemeldingen slo eksplisitt fast at kravet om bestandsregulering gjelder uavhengig av om det foreligger skadepotensial på husdyr og tamrein. Det har departementet åpenbart ikke tatt hensyn til.

I stedet får vi nå en ulveforvaltning som fungerer helt uavhengig av bestandsmålet som Stortinget har bestemt. Det er et helt uakseptabelt utgangspunkt og det betyr at vi i realiteten er tilbake der vi startet, før forhandlingene om ulveforliket begynte.

Det må være bestandsmålet som skal være det retningsgivende for den totale belastningen av ulv. Vidar Helgesen har i realiteten drept ulveforliket og sendt saken tilbake til start på Stortinget.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00