Det norske oljefondet er i dag på litt over 8.000 milliarder kroner. Dette fondet skal sikre nordmenn pensjoner i fremtiden. Derfor er det viktig for oss at fondet blir forvaltet på en betryggende måte. Blir det?

Etter å ha lest en artikkel i avisen (AP 22.18) begynner jeg å tvile. Ifølge artikkelen engasjerer fondet eksterne forvaltere. Disse blir fyrstelig betalt fordi de har spisskompetanse. I 2017 var det fast ansatt 573 i Oljefondet og 81 eksterne forvaltere. I første halvår i år var lønn for de tilsatte i Fondet 650 millioner, og for de eksterne forvaltere en milliard.

Her er det stor betaling for «spisskompetanse», for disse eksterne forvaltere forvalter under fire prosent av fondet. Jeg ser videre at Rune Bjerke, den ofte omtalte kornserndirektøren i DNB, hvis «radarkunnskaper har vært i søkelyset, har en finger med i spillet. DNBs Asset Management er en av Oljefondets eksterne forvaltere som har oppdrag for fondet.

Oljefondets nestleder Trond Grande uttaler at gode eksterne forvaltere priser sine tjenester etter det som gjelder ute i verdens finansmarkeder. Han påstår videre at fondet på denne måte reduserer risikoen og skaper mer avkastning. Eksterne forvaltere brukes til spissede oppdrag, sier Grande videre. En av disse «spissede oppdrag» er tydeligvis å investere i et amerikansk selskap, Raytheon, som produserer bomber som brukes i Midtøsten. I dette selskap har fondet investert nesten sju milliarder, et meget betydelig beløp.

Videre nevnes at et kinesisk selskap, Country Garden, skal investere opp mot 850 milliarder på utbygging på fire kunstige øyer for å bygge boliger for ca. 700.000 mennesker. Disse kunstige øyene ligger i det sørlige Malaysia, like nord for Singapore, altså meget strategisk. Dette er en bevisst kinesisk politikk for å beherske de maritime handelsruter, sammenlign Silkeveien til lands.

Det norske oljefondet eide ved årsskiftet aksjer for nesten 100 milliarder kr. I nevnte kinesiske selskap. Hele dette megaprosjektet møter kraftig motstand i Malaysia hos de politiske myndigheter. Grunnen er åpenbar. Landets politikere frykter at Malaysia må gi fra seg store landområder til Kina, samtidig som landet blir finansielt slavebundet av enorm gjeld, som i lengden ikke landet kan betjene. Det samme gjelder mange andre land.

Konklusjonen av dette må bli at Oljefondet via sine eksterne forvaltere som brukes til «spissede oppdrag» finansielt støtter opp under Kinas neokolonialisme, hvis hensikter er helt klare; størst mulig kontroll globalt og repression av nasjonale minoriteter. Fra et etisk, moralsk og finansielt synspunkt er nevnte investeringer et skikkelig bomskudd, og kan ende med betydelige tap for Oljefondet, det vil si de norske skattebetalere. Her får vi servert et eksempel på globaliseringens skyggesider. De er mange.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00